Jeg møter alle slags interessante mennesker på min vei, og et møte jeg lærte mye av var å treffe på en svært kompetent IT-fyr som benektet ting jeg anser som åpenbart og selvfølgelig når det gjelder standarder. Det var interessant, da det fikk meg til å tenke litt nøyere på hvilke mekanismer som ligger til grunn for at noe oppfattes som en standard. Det hele startet med arbeid rundt integrering av NSS LDAP mot Active Directory, og problemer som oppstår pga. at Active Directory ikke følger LDAP-spesifikasjonen som dokumentert i RFCer fra IETF (konkret, AD returnerer kun et subset av attributter hvis det er mer enn 1500 atributter av en gitt type i et LDAP-objekt, og en må be om resten i bolker av 1500). Jeg hevdet måten dette ble gjort på brøt med LDAP-spesifikasjonen, og henviste til hvor i LDAP-spesifikasjonen fra IETF det sto at oppførselen til AD ikke fulgte LDAP-spesifikasjonen. AD-spesialisten overrasket meg da ved å fortelle at IETF var ikke de som definerte LDAP-spesifikasjonen, og at Active Directory ikke brøt den virkelige LDAP-spesifikasjonen som han mente lå til grunn. Jeg ble spesielt overrasket over denne tilnærmingen til problemstillingen, da til og med Microsoft så vidt jeg kan se anerkjenner IETF som organisasjonen som definerer LDAP-spesifikasjonen. Jeg fikk aldri spurt hvem han mente sto bak den egentlige LDAP-spesifikasjonen, da det var irrelevant for problemet vi måtte løse (få Linux og AD til å fungere sammen). Dette møtet fortalte meg uansett at det ikke er gitt at alle aktører er enige om hva en standard er, og hva som er kilden til en gitt standard. Det er vanskelig å enes om felles standarder før en først enes om hvem som bestemmer hva en gitt standard innebærer.
Hva er så en standard? I sin abstrakte form er det noe å samles om. På engelsk er en av betydningene fane brukt i krig, du vet, den type fane en samlet seg rundt på kamplassen i riddertiden. En standard definerer altså et felleskap, noen som har noe felles. Det er naturligvis mange måter å utgjøre et felleskap på. En kan f.eks. enes om å gjøre alt slik som Ole gjør det, og dermed si at Oles oppførsel er standard. Hver gang Ole endrer oppførsel endrer også standarden seg uten noe mer organisering og prosedyre. En variant av dette er å gjøre slik som Ole har gjort det i stedet for slik Ole til enhver til gjør noe. Dette er ofte litt enklere å forholde seg til, da en slipper å sjekke med Ole hver gang for å vite hvordan ting skal gjøres nå, men hvis det Ole gjorde noe dumt den gang en bestemte seg for å følge Ole, så er det vanskeligere å få endret oppførsel for å unngå dette dumme.
En kan også ta det et skritt videre, og istedet for å basere seg på enkeltpersoners oppførsel sette seg ned og bli enige om hvordan en skal gjøre ting, dvs. lage et felleskap basert på konsensus. Dette tar naturligvis litt mer tid (en må diskutere ting i forkant før en kan sette igang), men det kan bidra til at den oppførselen en planlegger å benytte seg av er mer gjennomtenkt. Det ender også typisk opp med en beskrivelse av ønsket oppførsel som flere kan forstå - da flere har vært involvert i å utarbeide beskrivelsen.
Dette er dessverre ikke alt som trengs for å forstå hva en åpen standard er for noe. Der alle kan se på hvordan folk oppfører seg, og dermed har valget om de vil oppføre seg likt eller ikke, så er det endel juridiske faktorer som gjør det hele mer komplisert - opphavsretten og patentlovgivningen for å være helt konkret. For å gi et eksempel. Hvis noen blir enige om å alltid plystre en bestemt melodi når de møtes, for å identifisere hverandre, så kan opphavsretten brukes til å styre hvem som får lov til å gjøre dette. De har standardisert hvordan de kjenner igjen alle som følger denne standarden, men ikke alle har nødvendigvis lov til å følge den. Musikk er opphavsrettsbeskyttet, og fremføring av musikk i offentligheten er opphavsmannens enerett (dvs. et monopol). Det vil i sin ytterste konsekvens si at alle som skal plystre en opphavsrettsbeskyttet melodi i det offentlige rom må ha godkjenning fra opphavsmannen. Har en ikke dette, så bryter en loven og kan straffes. Det er dermed mulig for opphavsmannen å kontrollere hvem som får lov til å benytte seg av denne standarden. En annen variant er hvis en standard er dokumentert, så er dokumentet som definerer standarden (spesifikasjonen) beskyttet av opphavsretten, og det er dermed mulig for rettighetsinnehaver å begrense tilgang til spesifikasjonen, og slik styre hvem som kan ta i bruk standarden på den måten.
Der opphavsretten innvilger et monopol på kunstneriske uttrykk med verkshøyde, innvilger patentlovgivningen monopol på ideer. Hvis en slik patentert idé (fortrinnsvis uttrykt i en teknisk innretning, men det er kompliserende faktorer som gjør at det ikke er et krav) trengs for å ta i bruk en standard, så vil den som innehar patent kunne styre hvem som får ta i bruk standarden. Det er dermed ikke gitt at alle kan delta i et standard-felleskap, og hvis de kan delta, så er det ikke sikkert at det er på like vilkår. F.eks. kan rettighetsinnehaver sette vilkår som gjør at noen faller utenfor, det være seg av finansielle, avtalemessige eller prinsipielle årsaker. Vanlige slike vilkår er "må betale litt for hver kunde/bruker" som utelukker de som gir bort en løsning gratis og "må gi fra seg retten til å håndheve sine egne patentrettigheter ovenfor rettighetshaver" som utelukker alle som ønsker å beholde den muligheten.
En åpen standard innebærer for meg at alle kan få innsikt i en komplett beskrivelse av oppførsel som standarden skal dekke, og at ingen kan nektes å benytte seg av standarden. Noen mener at det holder at alle med tilstrekkelig finansiering kan få tilgang til spesifikasjonen og at en kun har finansielle krav til bruk. Pga. denne konflikten har et nytt begrep spredt seg de siste årene, nemlig fri og åpen standard, der en har gjort det klart at alle må ha komplett og lik tilgang til spesifikasjoner og retten til å gjøre bruk av en standard for at en standard skal kunne kalles fri og åpen.