For noen dager siden ble jeg tipset av min venn Andreas Aanerud om at magasinet Pegasus skulle ta i bruk Creative Commons-lisensiering på sine artikler. Han fortalte at den direkte årsaken var at han hadde blitt inspirert av å lese boken Fri kultur (github) og foreslått endringen. Jeg ble veldig glad for å høre dette, da det er det første konkrete tilfellet jeg har hørt om der den norske oversettelsen av Lawrence Lessigs bok Free Culture som jeg ga ut i fjor høst hadde fått noen til å ta i bruk Creative Commons.
Andreas fikk boken av meg som takk for at han inviterte meg til The Gathering, og jeg er veldig glad for at den falt i smak. Jeg ble nysgjerrig på hva som var bakgrunnen for denne policy-endringen hos Hyperion og han sa seg villig til å la seg intervjue til bloggen min.
Hvilke tanker gjorde du deg da boken lå i hånden første gang?
Jeg husker da jeg fikk boken, etter en omvisning på The Gathering i 2016, der jeg var Core Organizer. The Gathering er jo et sted hvor en fremmer delingskultur, i alt fra kode, til løsninger og «hacks», så en kan vel si at boken er veldig relevant!
Mine første tanker om boken, var at den trengte et grafisk løft. Selv har jeg dysleksi og er ikke verdens beste i å lese, men for meg så skal ikke det bety at jeg ikke klarer å lese. Jeg har jo også mine egne tanker om «Fri kultur», ettersom jeg har jobbet med noen norske filmer via NRK og TV2 og nå sitter som en teknisk leder i filmavdelingen til Schjærven Reklamebyrå.
Har du lest boken, og hva tenker du om den nå?
Jeg har lest boken, og for meg er det jo veldig moro å kunne si at Disney var en pirat og nå ha bevisene. Men det å gå fra Disney via RIAA, og så igjennom en jungel av teknikk og programmering og ende opp med spørsmålet om vi alle piratkopierer litt, er enda bedre. For ja, boken klarer å få frem en diskusjon om åndsverk på en god måte gjennom en samling historier, men den viste meg også et bilde, hvor teknologi blir kneblet, og ikke får lov til å utvikle seg, ettersom «opphavsrettsinnehaverne» bryr seg mer om sin industri enn om verden går fremover. Ta f.eks. internettradio! Hvorfor tuller vi med DAB+ og alt det der, når radio kan være en app på alle telefoner i dag. Men den største tanken som jeg satt igjen med, er at vi må få færre advokater og flere tenkere som kan dra oss vekk fra de feilene vi er i ferd med å ende opp i.
Har budskapet i boken påvirker deg og det du holder på med?
The Gathering sin moderforening er KANDU, som er et stolt medlem av Hyperion. Hyperion har et mandat igjennom sitt interne magasin Pegasus å fremme Hyperion sine medlemsarrangementer og kultur. Dette tror jeg er veldig viktig, og en av de viktigste virkemidlene det magasinet nå har fått, er pålegget om å publisere alt under de forskjellige Creative Commons retningslinjer. Grunnen til at Pegasus kan velge fritt blant lisensene til Creative Commons er deres bruk av freelancere m.m. som også må få sine rettigheter dekket.
Det er et steg i riktig retning som jeg håper, vil gi lokalaviser, nasjonale aviser, bloggere m.m. muligheten til å referere til Pegasus sitt innhold uten å måtte be om tillatelse først, som i bunnen vil hjelpe oss å spre vår kultur i Hyperion.
Hva fikk Pegasus til å vedta retninglinjer om bruk av Creative Commons, og hvordan kom dere frem til en slik policy?
Dette skjedde på Hyperion sitt landsting, hvor jeg ønsket å fremme Creative Commons som en retning som flere mener magasinet burde ta, hvordan Pegasus tar det i bruk er mer opp til redaksjonen. Det som var trist er at en del har misforstått hva Creative Commons er. Vi fikk en veldig het «debatt» på facebook i etterkant hvor noen blant annet mener at dette vedtaket har drept Pegasus.
Personlig syntes jeg disse reaksjonene er rare, ettersom Pegasus er et medlemsmagasin og magasinet sitt mål er å spre vår fantastiske kultur. Jeg mener at Ceative Commons-bruksvilkår på artikler skaper en veldig god mulighet til å spre denne kulturen. Det gjør at større og mindre aviser kan låne artikler fra medlemsmagasinet og publisere det hos seg, slik at effekten nettopp er fremme vår kultur.
Jeg gleder meg til å se hvordan redaksjonen håndhever bruken av Creative Commons.
Hvem tror du kunne ha mest nytte av å lese Fri kultur?
Jeg tror at boken Fri kultur bør leses av de som ønsker en debatt om nye medier, samt de som jobber med medier og føler seg «truet» av utviklingen. Kanskje det kan være et lysglimt om at vi må heller være med å utvikle oss, enn å stoppe opp og «beskytte» våre eier-, penge- og materielle interesser.
Spørsmålet for redaksjoner vil vel være om de «tjener» på klikk og sine artikler via annonser, i så fall ville jeg tenkt litt rundt spredningen. Nettavisen Digi.no gjorde en analyse i 2015 som var veldig fin. Hvor de måtte konkludere med at de fikk ut budskapet bedre, men de mistet inntekter på annonsevisning.
Derfor for et magasin som skal «spre» kultur, så burde Creative Commons være en no-brainer, en kunne også kanskje argumentere med at NRK også burde gjøre dette, ettersom de ikke lever av reklame, og vi betaler for innholdet deres.
Kommer du til å anbefale boken til noen du kjenner?
Absolutt! Jeg har faktisk tenkt å gi den videre som en vandrebok, til redaksjonen i Pegasus slik at de kan lese den og få noen ider og tanker om fri kultur.
Du sier at boken klarer å få frem viktig en diskusjon om vern av åndsverk. Boken er jo skrevet med bakgrunn i USAs Copyright-lovgiving og ikke den norske åndsverksloven. Hva gjør at du mener boken er relevant for den norske debatten?
En av tingene boken pekte på var tanken om hvor opphavsretten skal ligge. Skal den ligge hos den som skriver sangen, den som fremfører eller den som tar opp sangen. Og når spørsmålet kom tilbake i en software-utgave, «hvordan kan Adobe styre opphavsretten i sin eBook Publisher» så føler jeg at vi kommer inn på spennende tanker som jeg mener vi glemmer i norsk åndsverksdebatt. USA har rett å slett et «større bilde» som kanskje vi kan ta lærdom av.
Jeg er veldig spent på hvordan redaksjonen i Pegasus kommer til å ta i bruk Creative Commons, og gleder meg til neste tegn på at bokutgivelsen har fått noen til å tenke mer på problemene med dagens åndsverksvern.