Det er merkelig hvordan myter om Skolelinux overlever. En slik myte er at Skolelinux ikke kan sentraldriftes og ha sentralt plasserte tjenermaskiner. I siste Computerworld Norge er IT-sjef Viggo Billdal i Steinkjer intervjuet, og forteller uten blygsel:
Vi hadde Skolelinux, men det har vi sluttet med. Vi testet om det lønte seg med Microsoft eller en åpen plattform. Vi fant ut at Microsoft egentlig var totalt sett bedre egnet. Det var store driftskostnader med Skolelinux, blant annet på grunn av desentraliserte servere. Det var komplisert, så vi gikk vekk fra det og bruker nå bare Windows.
En rask sjekk mot den norske brukerlista i Skolelinuxprosjektet forteller at Steinkjers forsøk foregikk fram til 2004/2005, og at Røysing skole i Steinkjer skal ha vært svært fornøyd med Skolelinux men at kommunen overkjørte skolen og krevde at de gikk over til Windows. Et søk på nettet sendte meg til Dagens IT nr. 18 2005 hvor en kan lese på side 18:
Inge Tømmerås ved Røysing skole i Steinkjer kjører ennå Microsoft, men forteller at kompetanseutfordringen med Skolelinux ikke var så stor. Jeg syntes Skolelinux var utrolig lett å drifte uten forkunnskaper. Men man må jo selvsagt ha tilgang på ekstern kompetanse til installasjoner og maskinvarefeil, sier Tømmerås.
Som systemarkitekten bak Skolelinux, kan jeg bare riste på hodet over påstanden om at Skolelinux krever desentraliserte tjenere. Skolelinux-arkitekturen er laget for sentralisert drift og plassering av tjenerne lokalt eller sentralt alt etter behov og nettkapasitet. Den er modellert på nettverks- og tjenerløsningen som brukes på Universitetet i Tromsø og Oslo, der jeg jobber med utvikling av driftstjenester. Dette er det heldigvis noen som har fått med seg, og jeg er glad for å kunne sitere fra en kommentar på den overnevnte artikkelen. Min venn og gamle kollega Sturle Sunde forteller der:
I Flora kommune køyrer vi Skulelinux på skular med alt frå 15 til meir enn 500 elevar. Dei store skulane har eigen tenar, for det er mest praktisk. Eg, som er driftsansvarleg for heile nettet, ser sjeldan dei tenarane fysisk, men at dei står der gjer skulane mindre avhengige av eksterne linjer som er trege eller dyre. Dei minste skulane har ikkje eigen tenar. Å bruke sentral tenar er heller ikkje noko problem. Småskulane klarar seg fint med 1 mbit-linje til ein sentral tenar eller tenaren på ein større skule.
Det beste med Skulelinux er halvtjukke klientar. Dei treng ikkje harddisk og brukar minimalt med ressursar på tenaren fordi dei køyrer programma lokalt. Eit klasserom med 30 sju-åtte år gamle maskiner har mykje meir CPU og RAM totalt enn nokon moderne tenar til under millionen. Det trengst to kommandoar på den sentrale tenaren for å oppdatere alle klientane, både tynne og halvtjukke. Vi har ingen problem med diskar som ryk heller, som var eit problem før fordi elevane sat og sparka i maskinene. Og dei krev lite bandbreidde i nettet, so det er fullt mogleg å køyre slike på småskular med trege linjer mot tenaren på ein større skule.
Flora kommune har nesten 800 Linux-maskiner i sitt skulenett, og ein person som tek seg av drift av heile nettet, inkludert tenarar, klientar, operativsystem, programvare, heimekontorløysing og administrasjon av brukarar.
No skal det seiast at vi ikkje køyrer rein Skulelinux ut av boksen. Vi har gjort ein del tilpassingar mot noko Novell-greier som var der frå før, og som har komplisert installasjonen vår. Etter at oppsettet var gjort har løysinga vore stabil og kravd minimalt med arbeid.
Jeg vet at Narvik, Harstad og Oslo er kommuner der Skolelinux sentraldriftes med sentrale tjenere. Det forteller meg at Steinkjers IT-sjef neppe bør skylde på Skolelinux-løsningen for sine 5 år gamle minner.