Petter Reinholdtsen

Where I work at the University of Oslo, one decision stand out as a very good one to form a long lived computer infrastructure. It is the simple one, lost by many in todays computer industry: Standardize on open network protocols and open exchange/storage formats, not applications. Applications come and go, while protocols and files tend to stay, and thus one want to make it easy to change application and vendor, while avoiding conversion costs and locking users to a specific platform or application.

This approach make it possible to replace the client applications independently of the server applications. One can even allow users to use several different applications as long as they handle the selected protocol and format. In the normal case, only one client application is recommended and users only get help if they choose to use this application, but those that want to deviate from the easy path are not blocked from doing so.

It also allow us to replace the server side without forcing the users to replace their applications, and thus allow us to select the best server implementation at any moment, when scale and resouce requirements change.

I strongly recommend standardizing - on open network protocols and open formats, but I would never recommend standardizing on a single application that do not use open network protocol or open formats.

I'm sitting on the train going home from this weekends Debian Edu/Skolelinux development gathering. I got a bit done tuning the desktop, and looked into the dynamic service location protocol implementation avahi. It look like it could be useful for us. Almost 30 people participated, and I believe it was a great environment to get to know the Skolelinux system. Walter Bender, involved in the development of the Sugar educational platform, presented his stuff and also helped me improve my OLPC installation. He also showed me that his Turtle Art application can be used in standalone mode, and we agreed that I would help getting it packaged for Debian. As a standalone application it would be great for Debian Edu. We also tried to get the video conferencing working with two OLPCs, but that proved to be too hard for us. The application seem to need more work before it is ready for me. I look forward to getting home and relax now. :)

The state of standardized LDAP schemas on Linux is far from optimal. There is RFC 2307 documenting one way to store NIS maps in LDAP, and a modified version of this normally called RFC 2307bis, with some modifications to be compatible with Active Directory. The RFC specification handle the content of a lot of system databases, but do not handle DNS zones and DHCP configuration.

In Debian Edu/Skolelinux, we would like to store information about users, SMB clients/hosts, filegroups, netgroups (users and hosts), DHCP and DNS configuration, and LTSP configuration in LDAP. These objects have a lot in common, but with the current LDAP schemas it is not possible to have one object per entity. For example, one need to have at least three LDAP objects for a given computer, one with the SMB related stuff, one with DNS information and another with DHCP information. The schemas provided for DNS and DHCP are impossible to combine into one LDAP object. In addition, it is impossible to implement quick queries for netgroup membership, because of the way NIS triples are implemented. It just do not scale. I believe it is time for a few RFC specifications to cleam up this mess.

I would like to have one LDAP object representing each computer in the network, and this object can then keep the SMB (ie host key), DHCP (mac address/name) and DNS (name/IP address) settings in one place. It need to be efficently stored to make sure it scale well.

I would also like to have a quick way to map from a user or computer and to the net group this user or computer is a member.

Active Directory have done a better job than unix heads like myself in this regard, and the unix side need to catch up. Time to start a new IETF work group?

Jeg møter alle slags interessante mennesker på min vei, og et møte jeg lærte mye av var å treffe på en svært kompetent IT-fyr som benektet ting jeg anser som åpenbart og selvfølgelig når det gjelder standarder. Det var interessant, da det fikk meg til å tenke litt nøyere på hvilke mekanismer som ligger til grunn for at noe oppfattes som en standard. Det hele startet med arbeid rundt integrering av NSS LDAP mot Active Directory, og problemer som oppstår pga. at Active Directory ikke følger LDAP-spesifikasjonen som dokumentert i RFCer fra IETF (konkret, AD returnerer kun et subset av attributter hvis det er mer enn 1500 atributter av en gitt type i et LDAP-objekt, og en må be om resten i bolker av 1500). Jeg hevdet måten dette ble gjort på brøt med LDAP-spesifikasjonen, og henviste til hvor i LDAP-spesifikasjonen fra IETF det sto at oppførselen til AD ikke fulgte LDAP-spesifikasjonen. AD-spesialisten overrasket meg da ved å fortelle at IETF var ikke de som definerte LDAP-spesifikasjonen, og at Active Directory ikke brøt den virkelige LDAP-spesifikasjonen som han mente lå til grunn. Jeg ble spesielt overrasket over denne tilnærmingen til problemstillingen, da til og med Microsoft så vidt jeg kan se anerkjenner IETF som organisasjonen som definerer LDAP-spesifikasjonen. Jeg fikk aldri spurt hvem han mente sto bak den egentlige LDAP-spesifikasjonen, da det var irrelevant for problemet vi måtte løse (få Linux og AD til å fungere sammen). Dette møtet fortalte meg uansett at det ikke er gitt at alle aktører er enige om hva en standard er, og hva som er kilden til en gitt standard. Det er vanskelig å enes om felles standarder før en først enes om hvem som bestemmer hva en gitt standard innebærer.

Hva er så en standard? I sin abstrakte form er det noe å samles om. På engelsk er en av betydningene fane brukt i krig, du vet, den type fane en samlet seg rundt på kamplassen i riddertiden. En standard definerer altså et felleskap, noen som har noe felles. Det er naturligvis mange måter å utgjøre et felleskap på. En kan f.eks. enes om å gjøre alt slik som Ole gjør det, og dermed si at Oles oppførsel er standard. Hver gang Ole endrer oppførsel endrer også standarden seg uten noe mer organisering og prosedyre. En variant av dette er å gjøre slik som Ole har gjort det i stedet for slik Ole til enhver til gjør noe. Dette er ofte litt enklere å forholde seg til, da en slipper å sjekke med Ole hver gang for å vite hvordan ting skal gjøres nå, men hvis det Ole gjorde noe dumt den gang en bestemte seg for å følge Ole, så er det vanskeligere å få endret oppførsel for å unngå dette dumme.

En kan også ta det et skritt videre, og istedet for å basere seg på enkeltpersoners oppførsel sette seg ned og bli enige om hvordan en skal gjøre ting, dvs. lage et felleskap basert på konsensus. Dette tar naturligvis litt mer tid (en må diskutere ting i forkant før en kan sette igang), men det kan bidra til at den oppførselen en planlegger å benytte seg av er mer gjennomtenkt. Det ender også typisk opp med en beskrivelse av ønsket oppførsel som flere kan forstå - da flere har vært involvert i å utarbeide beskrivelsen.

Dette er dessverre ikke alt som trengs for å forstå hva en åpen standard er for noe. Der alle kan se på hvordan folk oppfører seg, og dermed har valget om de vil oppføre seg likt eller ikke, så er det endel juridiske faktorer som gjør det hele mer komplisert - opphavsretten og patentlovgivningen for å være helt konkret. For å gi et eksempel. Hvis noen blir enige om å alltid plystre en bestemt melodi når de møtes, for å identifisere hverandre, så kan opphavsretten brukes til å styre hvem som får lov til å gjøre dette. De har standardisert hvordan de kjenner igjen alle som følger denne standarden, men ikke alle har nødvendigvis lov til å følge den. Musikk er opphavsrettsbeskyttet, og fremføring av musikk i offentligheten er opphavsmannens enerett (dvs. et monopol). Det vil i sin ytterste konsekvens si at alle som skal plystre en opphavsrettsbeskyttet melodi i det offentlige rom må ha godkjenning fra opphavsmannen. Har en ikke dette, så bryter en loven og kan straffes. Det er dermed mulig for opphavsmannen å kontrollere hvem som får lov til å benytte seg av denne standarden. En annen variant er hvis en standard er dokumentert, så er dokumentet som definerer standarden (spesifikasjonen) beskyttet av opphavsretten, og det er dermed mulig for rettighetsinnehaver å begrense tilgang til spesifikasjonen, og slik styre hvem som kan ta i bruk standarden på den måten.

Der opphavsretten innvilger et monopol på kunstneriske uttrykk med verkshøyde, innvilger patentlovgivningen monopol på ideer. Hvis en slik patentert idé (fortrinnsvis uttrykt i en teknisk innretning, men det er kompliserende faktorer som gjør at det ikke er et krav) trengs for å ta i bruk en standard, så vil den som innehar patent kunne styre hvem som får ta i bruk standarden. Det er dermed ikke gitt at alle kan delta i et standard-felleskap, og hvis de kan delta, så er det ikke sikkert at det er på like vilkår. F.eks. kan rettighetsinnehaver sette vilkår som gjør at noen faller utenfor, det være seg av finansielle, avtalemessige eller prinsipielle årsaker. Vanlige slike vilkår er "må betale litt for hver kunde/bruker" som utelukker de som gir bort en løsning gratis og "må gi fra seg retten til å håndheve sine egne patentrettigheter ovenfor rettighetshaver" som utelukker alle som ønsker å beholde den muligheten.

En åpen standard innebærer for meg at alle kan få innsikt i en komplett beskrivelse av oppførsel som standarden skal dekke, og at ingen kan nektes å benytte seg av standarden. Noen mener at det holder at alle med tilstrekkelig finansiering kan få tilgang til spesifikasjonen og at en kun har finansielle krav til bruk. Pga. denne konflikten har et nytt begrep spredt seg de siste årene, nemlig fri og åpen standard, der en har gjort det klart at alle må ha komplett og lik tilgang til spesifikasjoner og retten til å gjøre bruk av en standard for at en standard skal kunne kalles fri og åpen.

Handspåleggere og andre tilhengere av ikke-etterprøvbar medisin, samt de som mener at verden ikke utviklet seg i henhold til evolusjonsteorien, hevder ofte at vitenskapen er dogmatisk og at vitenskapsfolk velger å ignorere alt vitenskapsfolk ikke kan forklare. Intet kunne være lenger fra sannheten. En interessant observasjon dog, er hvilke "dogmer" som ligger til grunn for vitenskapen. Her er et forsøk på å nevne noen av de grunnleggende antagelsene som legges til grunn.

Først og fremst ligger det til grunn en tro om at verden, verdensrommet og universet har de samme egenskapene overalt. Dvs. at en ikke tror at virkeligheten oppfører seg forskjellig f.eks. på jorden og i verdensrommet. Dette er ingen selvfølgelig antagelse, da f.eks. de gamle grekerne antok at virkeligheten var forskjellig på jorden og i himmelen. Antagelsen om at virkeligheten oppfører seg etter de samme "reglene" overalt skjøt først fart etter middelalderen.

Når en så har begynt å tro at virkeligheten oppfører seg likt overalt, så kan en begynne å tro at det er mulig å observere virkeligheten, og ut fra observasjoner kunne finne en forklaring, et sett med "regler", som kan brukes til å forutse hva som kommer til å skje i fremtiden basert på observasjoner gjort i fortiden. Eksempler på dette er at en kan beregne hvor lang tid en sten som er sluppet ned fra et hus vil bruke før den treffer bakken (og ikke tror at den i noen tilfeller vil fly oppover i stedet for nedover). En kan altså lage en mental modell over sammenhenger i virkeligheten, og bruke denne modellen til å, enten ved hjelp av logiske argumentasjonsrekker eller matematiske beregninger, forklare hva som kommer til å skje. Hvis modellen viser seg å fungere bra for observasjoner i dag, så kan en på tilsvarende vis beregne eller logisk sette sammen hva som har foregått i fortiden som ledet frem til det vi kan observere i dag.

Sist, men ikke minst, så tror vitenskapsfolk på at det er mulig å observere virkeligheten, og å tro på disse observasjonene (innenfor rimelig feilmargin som følger av måten observasjonen er gjort på). En tror altså ikke på at noen bakenfor virkeligheten forsøker å lure oss til å observere noe som ikke eksisterer. Det er naturligvis umulig (eller kanskje til nød svært vanskelig) å motbevise at vi lever i Matrix-aktige omgivelser, der vi observerer noe som eksisterer kun som en simulering i datamaskiner. Det at noe er umulig å motbevise gjør dog ikke at det blir spesielt interessant å ta utgangspunkt i. Det er antagelig ikke grenser for hvor mange måter det er mulig å tenke seg at vi blir lurt til å oppleve en virkelighet som "egentlig" ikke eksisterer, men i og med at den eksisterer for oss, så er det i hovedsak et filosofisk spørsmål om hva det betyr å eksistere. Det er ikke spesielt relevant for vitenskapen, som altså tar utgangspunkt i at den virkeligheten vi observerer eksisterer, virker likt overalt, og kan forstås med logikk og matematikk.

Det kan virke som om de som hevder at vitenskapen er ute av stand til å ta inn over seg Snåsamannens evner, homeopatiske forklaringsmodeller og en skapende gud, ikke tror på det samme som vitenskapsfolk. De kan ikke tro at den virkeligheten vi observerer eksisterer, virker likt overalt, og kan forstås med logikk og matematikk. Mitt problem med å tro på på det samme, er at hvis disse forutsetningene ikke ligger til grunn, så er det ingen grenser for hva en kan komme opp med av ideer til hvordan virkeligheten fungerer. Både Harry Potters magi, kreasjonistenes allmektige skaper, det flygende spagettimonsteret, Snåsamannens helbredelser, Haitis voodo, samenes ganding og middelalderens hekserier blir like gyldige. Jeg tror ikke noen av disse er spesielt sannsynlige, og velger derfor å ta utgangspunkt i vitenskapens rammer for hvordan virkeligheten skal forstås. For å sitere en reklamekampanje fra England: Vitenskap sender deg til månen. Religion sender deg inn i skyskrapere. Takke meg til en tur til månen.

I går tok jeg mot til meg, og løste problemet med z-aksen ved å borre i delen som manglet feste mot tannjulet som skal drive z-aksereimen. Dermed var det klart for å montere z-akse-akslingen på motoren og komme et steg videre med reprap-monteringen. Prøvekjørte den i dag med testprogrammet til stepmotoren, og kunne glad konstatere at det hele fungerte. I hvert fall når stepmotoren ikke forsøkte å snurre for raskt rundt. Ved høy hastighet roterte ikke akslingen i det hele tatt. Motoren ble bare stående å vibrere. Usikker på hvorfor, men antar motoren ikke har nok kraft til å få hele akslingen til å rotere så raskt. Denne øvelsen avslørte dog et annet problem med monteringen så langt. Under testingen begynte skruer og muttere å ry ned fra ulike deler av reprap-konstruksjonen. Jeg har ikke skrudd alt hard nok sammen til å tåle slike vibrasjoner. Tror en 5-6 skruver og/eller muttere løsnet. Brukte ganske lang tid på å finne ut hvor det manglet deler og skru ting sammen igjen. Antar alt må strammes skikkelig til før første utskrift.

Neste steg er å få laget z-aksebåndet. Der trenger jeg egnet lim og en konstruksjon for å klemme bandet sammen under limingen, som beskrevet på reprap-wikien. Er blitt tipset om svart superlim som er elastisk også etter at det tørket, og dro ned til Small Size Hobbyland på Lilletorget som skulle ha slikt, men da jeg var innom fikk jeg høre at de ikke lenger hadde slikt lim. Må finne ut hvor i Oslo jeg kan skaffe slikt. Kanskje Panduro har? Vet ikke hva limet egentlig heter, så det er vanskelig å søke på nett.

Jeg kom over bloggposten "Newspapers and Thinking the Unthinkable" som jeg synes forklarer godt hva som skjer med aviser, og fikk meg til å tenke litt rundt andre utdøende forretningsmodeller basert på å løse problemer som ikke lenger eksisterer. Det blir spennende å se hva vi ender opp med.

Advokatene jobber i disse dager hardt for å bli kvitt juryordningen fra norske domstoler. Det har de forsåvidt jobbet med i mange år. Personlig tror jeg det er å starte i feil ende, og en dårlig ide.

Visst du at det ikke lages ordrett referat fra norske domstoler? Det er ingen som skriver ned alt som sies i en norsk rettsal slik en ser i TV-serier fra USA. Det som publiseres er dommerens oppsummering, og alt som ikke blir med i den oppsummeringen er det vanskelig å få dokumentert i ettertid. Konsekvensen er at en kan lyve så mye en vil fra vitneboksen uten å bli tatt for det i ettertid, hvis dommeren ikke syntes det som ble sagt var så interessant at det ble med i dokumentet som dokumenterer domsavsigelsen. Mens alt som sies fra Stortingets talerstol er tilgjengelig på web etter kort tid for kontroll og kritikk, er det ingen tilsvarende mulighet for det som sies fra vitneboksen i en norsk domstol. Kan dette føre til at en sak varer lengre enn nødvendig i rettssystemet? Jeg tror det, og synes det er en skam at det ikke publiseres ordrette referater fra norske rettsaler.

En relatert observasjon er at det i utvalgte deler av landet eksperimenteres med lydopptak fra rettsalen, men disse opptakene er kun tilgjengelig for dommeren til hjelp når oppsummeringen skrives. Jeg synes som et minimum at disse lydopptakene som en regel burde vært publisert offentlig på web.

Lenge siden det var en oppdatering av status for min 3D-skriver og i mellomtiden har det skjedd en god del. Reprap-en er nesten ferdig montert, og elektronikken er også nesten ferdig loddet. Det ser ut til at bits-from-bytes sitt byggesett versjon 2.01 hadde noen småfeil, der en del manglet og en annen hadde suboptimalt design. Jeg løser antagelig det ene problemet med å borre noen ekstra hull til skruver i en plastdelen som trenger å festes. Det andre problemet håper jeg å få hjelp fra Audun Vaaler ved Høgskolen i Østfold til å løse. Høgskolen er igang med å bygge en tilsvarende reprap i versjon 2.0, og er kommet litt lenger enn meg. De kan forhåpentligvis skrive ut den delen jeg mangler på denne.

Når det gjelder elektronikken, så er mye allerede loddet sammen av min venn Anders Rosnes, som har mer peiling på elektronikk og lodding enn meg. Jeg fikk i dag testet stepper motordriveren (v1.1), og det fungerte. Jeg møtte et lite problem med strømforsyningen, en standard ATX-strømforsyning som nektet å fungere før jeg hadde satt en ledning mellom GRD og PS_ON som beskrevet på reprap-sidene om PC-strømforsyninger. Jeg møtte også et annet problem med Arduino-programvaren. Versjon 0013 fungerer visst ikke på Debian/Etch. Den kompilerte binæren ble på 0 bytes. En side jeg fant vha. et Google-søk tipset meg om at en nedgradering til versjon 0012 kunne løse problemet, og endelig ser jeg motorakslingen snurre. Nå er det å koble sammen mekanikk og elektronikk for å se om reprap-en kvikner til.

I går lanserte NUUGs videogruppe Frikanalen med åpne standarder, og resultatet av noen intense uker med arbeide kunne endelig presenteres. Jeg har tro på åpen kanalkonseptet som Frikanalen er et eksempel på, der borgerne får anledning til å kringkaste sitt syn på en åpen og demokratisk måte. Jeg er veldig glad vi har fått gjort kanalen tilgjengelig i Ogg Theora, slik at alle kan få tilgang til opptakene på web, og slipper å måtte installere MS Silverlight for å spille av opptakene.

Frikanalen har en brokete historie, og dagens inkarnasjon er ikke helt slik foreningen Åpen kanal planla det for mange år siden, noe som er bakgrunnen for at det fredag 13. mars 2009 kl 09:00 starter en rettsak i Oslo tingrett der Kringkasterforeningen (tidligere foreningen Åpen kanal) har saksøkt kulturdepartementet over konsesjonsvilkårene til Frikanalen. Jeg er spent på resultatet.

I arbeidet med Frikanalen med åpne standarder, så har vi hatt glede av å se en rekke av innslagene som er tilgjengelig. Her er mye religiøst sludder, fra vandring i jerusalem via religiøst vinklede nyheter til kreasjonisk retorikk, men også fine dokumentarer om redningsselskapet og interessante tegneserieanmeldelser. Det jeg derimot har hatt størst glede av, er jul i studentrådet, der hver episode var en fest å se på. Jeg håper NUUG lykkes med å få ut sine opptak med like stor suksess.

Etter mange års meditasjon over temaet, har NUUG endelig klart å bestemme seg for hvilken lisens vi skal bruke på videoopptakene som gjøres av NUUGs videogruppe. Ole Kristian har annonsert at lisensen blir Creative Commons Navngivelse-Del på samme vilkår 3.0 Norge. Jeg er veldig glad for at denne saken endelig er landet. Lisensen for opptaket til Stallman-foredraget ble en annen pga. at lisensvalget ikke var avklart på forhånd og IFI og PING ønsket CC-BY-ND, og må ses på som et unntak i denne sammenhengen.

Etter lang tids jobbing begynner endelig programmet til det tekniske sporet på konferansen Go Open 2009 å bli ferdig. Det blir 9 punkter på programmet, og etter alt å dømme blir det disse 9:

• "Open Telephony: A solution greater than the sum of its parts" med Jon "maddog" Hall
• OpenSolaris-relatert med Ian Murdock fra SUN
• "The inner workings of the OpenStreetmap project and the technology used" med Andy Allan
• Coreboot-relatert med Peter Stuge
• "Gratis værdata fra Meteorologisk institutt" med Trond Michelsen
• RRDtool/Nagios-relatert med Tobias Oetiker
• "Developers guide to server-side productivity and fun using open source platforms and frameworks" med en gjeng folk fra JavaBin-miljøet
• "G(et)it Nå!" med Marcus Ramberg
• Om kontrolltelling av valgresultater med fri programvare med Mitch Trachtenberg

De siste bekreftelsene og overskrifter mangler og kommer forhåpentlig på plass før mandag, men jeg håper dette blir et program flere enn meg vil sette pris på. Jeg gleder meg i hvert fall stort.