Petter Reinholdtsen

Oppdaget ved en tilfeldighet via twitter at regjeringen i går annonserte at de planlegger å gjøre offentlighetsloven og innsynsretten mer tannløs. Forslaget ble vedtatt i går av regjeringen uten høring og de planlegger visst å oversende til stortinget uten å be om innspill fra berørte parter i forkant. Personlig ser jeg innsynsretten som en viktig rett som kan bidra til å holde maktpersoner i det offentlige under kontroll. Det er ingen privatsak å jobbe for folket, noe enhver som er ansatt i det offentlige eller valgt inn i posisjoner jo faktisk gjør, og det er viktig at enhver borger har mulighet til å se det offentlige i kortene.

Forslaget bør skytes ned og ethvert forsøk på å gjøre det vanskeligere for innbyggerne å holde et øye med hva som skjer i det offentlige bør skrinlegges.

To britiske tjenester som jeg har veldig stor sans for er TheyWorkForYou og Public Whip, som gir enkel og tilgjengelig oppdatering om hva som skjer i de britiske parlamentene. Jeg har lenge hatt lyst på noe slikt for det norske Stortinget, for å synliggjøre og ansvarliggjøre hver enkelt stortingsrepresentant. Voteringen over datalagringsdirektivet forsterket motivasjonen min tilstrekkelig til at jeg når har gått igang med å få dette på plass, og noen flere har meldt seg på. Utgangspunktet er å lage det som et NUUG-prosjekt på samme måte som med FiksGataMi.

TheyWorkForYou gir en tilgang til informasjon om hver enkelt representant, og lar en f.eks. abonnere via epost på alt en representant har sagt i stortinget. En kan også abonnere via epost på alle som har nevnt ord en er interessert i. Public Whip lar en ser hva enkeltrepresentanter har stemt i voteringer i parlamentene, lar en se hvordan representantene forholder seg til relaterte voteringer, og kan se hvem som er utbrytere og hvilke voteringer som er spesielt kontroversielle (mange utbrytere).

Hovedutfordringen nå er å få tilgang til nødvendig informasjon på strukturert og maskinlesbart format. Bak de to britiske tjenestene er skrapeprosjektet Parlament Parser, og det trengs en tilsvarende tjeneste for Stortinget som kan hente ut referater og informasjon om representanter og saker som er behandlet. På Stortingets nettsted mangler det informasjon om hvem som har stemt hva, så den informasjonen må en be eksplisitt om fra Stortinget. Jeg er i dialog med Stortingets informasjonsseksjon og håper de vil begynne å publisere denne informasjon på sikt. En annen kilde til relevant informasjon er PolSys-databasen til Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste AS, men bruksvilkårene de har valgt på sine data umuliggjør at enhver kan bruke informasjonen om stortinget til hva som helst og det er et mål for meg at alle skal kunne gjøre hva som helst med datasettene når jeg lager tjenesten.

Første demonstrasjon av konseptet er nå tilgjengelig med de voteringsdata jeg har fått tak i så langt. Jeg regner med å kaste den koden når mer data er på plass, og heller basere tjenesten på lignende prosjekter som de to forannevnte, eller den polske Sejmometr.

Hvis du vil bidra, ta kontakt med meg på IRC (#nuug på irc.freenode.net) eller bli med på epostlisten aktive@nuug. Det trengs både manne-timer for skraping og finansiering av utviklingstimer for å tilpasse eksisterende portal til norsk.

Artikkelen i Aftenposten i dag om de som fikk tauet bort bilen etter å ha trodd på Oslo kommunes oversikt over når ulike gater skulle feies i påsken, fikk meg til å ta en titt på kommunens oversikt, og der ble jeg fascinert over følgende lille gullkorn:

Hvorfor har dere ikke SMS-varsling?
Forsøksordningen i 2005 viste dessverre at SMS-varsling i liten grad reduserte antallet borttauede biler. De som abonnerte på ordningen unngikk naturligvis feilparkeringer, men plassene ble brukt av "fremmede" biler altså av bileiere som ikke abonnerte og dermed ikke ble varslet.

Det gir inntrykk av at kommunen i stedet for å se på SMS-varsling som en tjeneste for innbyggerne, som kunne gjøre at de innbyggerne som benyttet seg av tjenesten slapp å få tauet bilen sin, så på det som en tjeneste for seg selv for å redusere antall tauinger. Forklaringen synes jeg illustrerer veldig godt hvorfor det er så viktig å se på hva som er fokus for tjenester som leveres og hva som er suksesskriteriene. Jeg mistenker at hvis suksesskriteriet for SMS-tjenesten hadde vært hvor fornøyd brukerne av SMS-tjenesten var, så ville den blitt videreført. Eller hvis suksesskriteriet var økt bruk av tjenesten. Jeg vet i hvert fall mange som gjerne vil slippe å både daglig besøke bilen sin der den er parkert i Oslo, og som gjerne vil varsles i stedet for å oppdage at bilen er tauet bort når de trenger den.

Mon tro hvor mange som må bruke en slik tjeneste før andelen bort-tauinger blir redusert? Jeg mistenker den må være godt over 50% av alle med bil i Oslo, før det er større sannsynlighet for at en ledig men risikofylt parkeringsplass blir stående ledig enn at den blir tatt umiddelbart. Det er for stort press på parkeringsplasser i Oslo i dag til å tro at en ledig parkeringsplass blir stående ubrukt med mindre sjåføren vet at det er risikabelt å stå der. Hvis reduksjon i antall bort-tauinger var suksesskriteriet for SMS-tjenesten var en dermed garantert å konkludere med at den feilet, da det er umulig å få så stor bruksprosent i en prøvedrift.

Fokus for FiksGataMi er innbyggeren, og et av suksesskriteriene er at innbyggerne som bruker tjenesten er fornøyde med at rapportene blir synliggjort og levert til relevant offentlig myndighet. Det er naturligvis fint om de som mottar meldingene også har nytte av tjenesten, og at problemene blir fikset, men det viktigste er innbyggernes opplevelse. Innbyggerne skal oppleve tjenesten som enkel og effektiv, slik at vi sikrer at flest mulig klarer å bidra til å forbedre offentlig infrastruktur.