I 2006 var forslaget om å gjennomføre politiske valg over Internet
ute på høring, og
NUUG
skrev en høringsuttalelse (som EFN endte opp med å støtte), som
fortsatt er like aktuell. Jeg ble minnet på om den da jeg leste et
innlegg i Bergens Tidende med tittelen
En dårlig idé
som poengterer hvor viktig det er å holde fast ved at vi skal ha
hemmelige valg i Norge, og at det nødvendigvis fører til at vi ikke
kan ha valg over Internet.
Det er lenge siden 2006, og jeg regner med at de fleste av mine
lesere har glemt eller ikke har lest høringsuttalelsen fra NUUG. Jeg
gjengir den derfor her i sin helhet.
Høringsuttalelse fra NUUG og EFN om elektronisk
stemmegivning
Petter Reinholdtsen
Leder i foreningen NUUG
2006-09-30
Foreningene NUUG og EFN er glade for å ha blitt invitert til å
kommentere utredningen om elektronisk stemmegivning, og håper våre
innspill kan komme til nytte. Denne uttalelsen er ført i pennen av
NUUGs leder Petter Reinholdtsen med innspill fra Tore Audun Høie, Erik
Naggum og Håvard Fosseng.
Når en vurderer elektronisk stemmegivning, så tror vi det er viktig
å ha prinsippene for gode valg i bakhodet. Vi har tatt utgangspunkt i
listen fra Cranor, L.F. og Cytron, R.K. i "Design and Implementation
of a Security-Conscious Electronic Polling System", som oppsummerer
hvilke egenskaper som er viktige:
- Nøyaktig - et system er nøyaktig hvis det ikke er mulig å endre en
stemme, det ikke er mulig å fjerne en gyldig stemme fra den endelige
opptellingen og det ikke er mulig for en ugyldig stemme å bli talt med
i den endelige opptellingen. Fullstendig nøyaktige systemer sikrer at
den endelige opptellingen er perfekt, enten ved sikre at
unøyaktigheter ikke kan bli introdusert eller kan oppdages og
korrigert for. Delvis nøyaktige systemer kan oppdage men ikke
nødvendigvis korrigere unøyaktigheter.
- Demokratisk - et system er demokratisk hvis kun de som har lov til
å stemme kan stemme, og det sikrer at hver av dem kun kan stemme en
gang.
- Hemmelig - et system er hemmelig hvis ingen, hverken de som
arrangerer valget eller noen andre kan knytte en stemmeseddel til den
som avga den, og ingen stemmegiver kan bevise at han eller hun stemte
på en bestemt måte. Dette er spesielt viktig for å hindre kjøp og salg
av stemmer og at personer kan tvinges til å stemme på en bestemt
måte.
- Etterprøvbart - et system er etterprøvbart hvis hvem som helst
uavhengig kan kontrollere at opptellingen er korrekt.
Et demokratisk valg må sikre at disse punktene er oppfylt. Det er
med den bakgrunn vi vurderer elektronisk stemmegivning.
Nøyaktig opptelling kan kun oppnås hvis alle steg i
opptellingsprosessen kan kontrolleres og verifiseres. Det må ikke må
være mulig å fjerne eller endre avgitte stemmer, og heller ikke mulig
å legge inn flere stemmer enn det som faktisk er avgitt. Elektronisk
lagring av avgitte stemmer kan gjør det svært enkelt å endre på
avgitte stemmer uten at det er mulig å oppdage det i
ettertid. Elektronisk lagring vil også gjøre det mulig å lagre en
annen stemme enn det som er blitt avgitt, selv om det så korrekt ut
for den som avga stemmen. Vi mener derfor det er viktig at elektronisk
stemmegivning gjøres via papir eller tilsvarende, slik at de som
stemmer kan kontrollere at den stemmen de har avgitt er den som blir
talt opp. I Australia brukes det et system der de som stemmer gjør
sitt valg på en skjerm, og stemmen så skrives ut på en papirrull som
sjekkes av den som stemmer før papirrullen leses inn av
opptellingssystemet. En sikrer slik at hver enkelt stemme kan
kontrolleres på nytt.
Etterprøvbarhet kan kun oppnås hvis hver enkelt stemmegiver kan
kontrollere hele systemet som brukes for stemmegivning. For at dette
skal være mulig er en nødvendig betingelse at en har innsyn i hvordan
systemene er satt sammen, og hvordan de brukes. Selv om de aller
fleste ikke selv vil kunne gjennomføre en slik kontroll, er det viktig
at flere uavhengige eksperter kan sjekke systemet. Velgerne bør kunne
velge hvilke eksperter de vil stole på. Dette forutsetter blant annet
tilgang til kildekoden og informasjon om hvordan de ulike delene av
det totale stemmegivingssystemet er koblet. Lukkede systemer der
kildekoden ikke er tilgjengelig og en ikke kan kontrollere systemene
som brukes under selve valgene, er sårbare for trojanere (programvare
som gjør noe annet og/eller mer enn det leverandøren sier den skal,
f.eks. endre sluttresulatet av en opptelling) og påvirkning fra
leverandøren. Det er påstander om slikt i USA på maskiner fra Diebold
og Siebel allerede. Det finnes i dag flere tilgjengelige fri
programvaresystemer for elektronisk stemmegiving og opptelling. Fri
programvare sikrer brukeren kontroll over datasystemene. Slike
systemer er tilgjengelig fra OpenSourceVoting og ACTs elektroniske
valgsystem som ble brukt i det australske parlamentvalget 2001 og
2004. For å sikre at det er mulig å gjennomføre omtellinger må hver
enkelt stemme lagres på ikke-elektronisk format (f.eks. papir), og et
slikt papirspor må sikres slik at de ikke kan endres i ettertid.
Vellykkede elektroniske valgsystemer
I Venezuela fungerte avstemmingsmaskinene slik at de som stemte
markerte det de stemte på en skjerm, og valgene ble skrevet på en
papirrull som den som stemmer så de kunne sjekke for å kontrollere at
de valgene som ble gjort kom med på papirrullen. Deretter ble
voteringstallene sendt elektronisk fra hver maskin til tre uavhengige
opptellingsgrupper (hvorav en av dem var Carter-senteret), som talte
opp stemmene. Alle måtte være enige for å godkjenne resultatet. Hvis
det var avvik så kunne en gå helt ned på papirrull-nivå for å sjekke
resultatet. Det har dog blitt hevdet at oppbevaringen av papirrullene
ble overlatt til regimet, slik at kontrollmuligheten ble fjernet. Det
er likevel mulig å organisere seg slik at det blir vanskelig å
forfalske valgresultatet ved å bytte ut eller endre rullene.
India har et elektronisk voteringssystem som ble tatt i bruk i
1989. Det består av to ulike enheter, en opptellingsenhet og en
avstemmingsenhet. Systemet sikrer hemmelig valg, er vanskelig å
påvirke, men mangler oppbevaring av hver enkelt stemme på et
ikke-elektronisk format, noe som gjør omtelling umulig.
Mindre vellykkede elektroniske valgsystemer
I USA finnes en rekke ulike leverandører av elektroniske
valgsystemer, og det er dokumentert svakheter med flere av
dem. F.eks. har forskerne Ariel J. Feldman, J. Alex Halderman, og
Edward W. Felten ved Universitetet i Princeton dokumentert hvordan
systemet fra Diebold kan manipuleres til gi uriktig
avstemmingsresultat. Det er også indikasjoner på at noen av systemene
kan påvirkes av leverandøren via telelinjer. Robert F. Kennedy Jr. har
nylig i en artikkel fortalt om flere avvik fra valget i 2004. Norge
bør unngå systemer som kan manipuleres slik det rapporteres om fra
USA.
Universitetet i Oslo skal denne høsten gjennomføre elektronisk valg
på Dekan ved Det teologiske fakultet. Universitetsstyret har godkjent
et valgsystem der de som arrangerer valget har mulighet til å se hvem
som har stemt hva, samt hver deltager i valget kan endre sin stemme i
ettertid (ikke-hemmelig), de som administrerer datasystemet kan
påvirke valgresultatet ved å endre, trekke fra eller legge til stemmer
(ikke-nøyaktig), og det ikke nødvendigvis er mulig å oppdage at slik
påvirkning har funnet sted (ikke etterprøvbart). Webbaserte
valgsystemer uten spesiell klientprogramvare vil ha flere av disse
problemene.
Konkrete kommentarer til rapporten
Rapporten nevner ikke muligheten for å påvirke valgresultatet via
trojansk type kode. Siebel blir beskyldt for dette i USA. Vi advarer
mot bruk av lukket kildekode, fordi dette i prinsippet innebærer å
stole blindt på leverandøren. Det bør ikke vere begrenset hvem som kan
kontrollere at systemet gjør det det skal, og dette tilsier bruk av
fri programvare.
Rapporten anbefaler lukket kode fordi kjeltringer kan finne ut
sikkerhetsmekanismene ved å lese kode. Det er ikke en god idé å basere
seg på at sikkerhetsmekanismene er beskyttet pga. at ingen kjenner til
hvordan de fungerer. Som eksempelet fra USA viser, kan man godt
mistenke leverandøren for å jukse med systemet. Selve det at en slik
mistanke eksisterer, og ikke kan fjernes/reduseres ved uavhengig
inspeksjon, er et problem for demokratiet. Et sikkert system må være
sikkert selv om noen med uærlige hensikter kjenner til hvordan det
fungerer. Australia har allerede gjennomført vellykkede valg basert på
et fri programvaresystem.
Driften av totalsystemet blir ofret liten oppmerksomhet i
rapporten. I et driftopplegg ligger mange sikkerhetsutfordringer som
bør vurderes nøye.
Definisjonen av brannmur i rapporten er feil, for eksempel sies at
"brannmuren er selv immun mot inntrengning". Dette er ikke riktig. Det
er fullt mulig å ha brannmurer med sikkerhetsproblemer som utnyttes
til å trenge inn i dem. I tillegg antar man at all trafikk går gjennom
brannmuren. I store applikasjoner, som et valgsystem vil være, kreves
et system av brannmurer og andre tiltak som vi kaller
sikkerhetsarkitektur. Rapporten burde komme inn på behovet for en
sikkerhetsarkitektur.. Selv med en gjennomarbeidet
sikkerhetsarkitektur kan det være at man overser muligheter for å
unngå brannmurene. Rapporten snakker om brannmur i entall, mens det
nok er nødvendig å sikre et valgsystem med flere lag av
sikringstiltak, og dermed vil være behov for flere brannmurer. En
brannmur kan være bygd basert på visse antagelser og standarder. En
annen brannmur kan bygge på et annet sett antagelser, og stoppe
trafikk som den første ikke tar høyde for.
Rapporten indikerer dårlige kunnskaper om brannmur, og dette igjen
antyder dårlige kunnskaper om datasikkerhet generelt, og dette bør
forbedres. For eksempel er driften ansvarlig for operativ
sikkerhetsarkitektur, og vi har hatt adskillige diskusjoner i NUUG om
hvor vanskelig dette er. Hva hjelper en brannmur hvis den er feil
konfigurert eller ikke oppdatert?
Muligheten for sikkerhetsovervåkning kan vi ikke se er nevnt i
rapporten. Dette er vanskelig og dyrt, men bør vurderes for å kunne
oppdage systemavvik under valget. Sikkerhetsovervåkning kan inngå som
ledd i sikkerhetsarkitekturen.
Det har blitt rapportert i pressen at USA ikke bør kjøpe
Lenovo-maskiner etter at selskapet som lager dem ble solgt fra IBM til
et kinesisk selskap. I Norge kan vi ikke trekke tingene like langt da
vi mangler nødvendig dataindustri, men vi bør satse på at
applikasjoner viktige for rikets sikkerhet i størst mulig utstrekning
kjører programvare der vi har innsyn i hvordan den er satt sammen. Det
er viktig at vi sikrer at programvare viktige for rikets sikkerhet kan
sjekkes/verifiseres av eksperter vi selv velger. Når det gjelder
valgsystemer må «vi» være velgerne, ikke bare myndighetsapparatet. I
tilfelle en ikke kan bruke fri programvare, bør en ivareta en sunn
kritisk sans med hensyn til hvorfra og av hvem vi kjøper. På grunn av
tendenser i USA til å i uheldig stor grad fokusere på
kontrollmekanismer som eksempelvis Echelon og Palladium kan det hevdes
at det hefter betenkeligheter ved innkjøp herfra.
Referanser
Som alltid med valg er det ikke viktigst hva folk stemmer på, men
hvem som teller opp stemmene... Hvis du er interessert i temaet
e-valg, så har NUUG siden 2006 oppdatert
NUUGs
wikiside om høringen med aktuelle og interessante referanser og
artikler. Ta en titt der hvis du vil lese mer. :)
