Petter Reinholdtsen

En ting jeg har lurt på når det gjelder offentlige postjournaler, er hvor stor andel av det som ligger i de interne databasene kommer ikke med i postjournalen. Dette er det mulig å finne ut basert på det som ligger i postjournalen. For å forstå hva jeg mener, trengs det litt bakgrunnsinformasjon. I henhold til NOARK-standarden for norske offentlige arkiv skal enhver sak ha et årstall og et løpenummer, og ethvert dokument i saken skal gis et dokument-løpenummer. Det vil si at en ender opp med dokument-ID som ser ut som ÅÅÅÅ/SAKNR-DOKNR, f.eks. 2014/2-1 eller 2014/12312-14. Mange oppgir kun tosifret årstall, men prinsippet er det samme. Så vidt jeg vet skal saksnummer og dokumentnummer tildeles løpende og i stigende rekkefølge. Gitt en instans med følgende dokument-ID i postjournalen, så kan en regne ut hvor mye som ikke finnes i journalen:

• 2014/2-1
• 2014/5-1
• 2014/5-3

Her ser en at saksnummer 2 og 5 finnes i postjournalen, mens nummerene 1, 3 og 4 mangler. En ser også at i sak 2014/5 mangler dokument 2. Ved hjelp av denne informasjonen har jeg regnet ut hvor stor andel av saksnummer og dokumentløpenummer som ikke har dukket opp i Offentlig Elektronisk Postjournal (OEP). For saksnummer har jeg tatt utgangspunkt i at en ikke trenger å starte på 1, og dermed regnet med området fra laveste til høyeste saksnummer og talt antall unike saksnummer som forekommer i OEP. I dette tilfellet betyr de at 2 av 4 saksnummer er ubrukte (50%). For dokumentløpenummer har jeg tilsvarende tatt utgangspunkt i laveste og høyeste kjente dokumentløpenummer, for å handtere databaser der jeg mangler komplett postjournal. For sak 2014/5 her betyr det at 1 av 3 dokumenter mangler (33%).

Det er flere årsaker til at det kan bli hull i nummerseriene. Feilføring der et dokument tildeles et nytt saksnummer ved en feil, og deretter flyttes inn i riktig sak vil gi et ubrukt saksnummer, da saksnummer skal tildeles i stigende rekkefølge og en ikke får opprette nye saker innimellom gamle saker. Tilsvarende kan skje med dokument-løpenummer. Det er jo heller ikke sikkert at et saksnummer i OEP er det samme som løpenummeret som brukes som saksnummeret i instansens interne datasystem. Kanskje snakker vi om ulike ontologier der en delmengde av interne saksnummer tilsvarer saksnummer i OEP. Hvis like nummer også tildeles andre ting enn saker som skal til OEP vil en tilsvarende få «hull» i saksnumrene i postjournalen.

Jeg er litt usikker på hva denne statistikken egentlig viser, og heller ikke sikker på om det er reelt sett mangler i OEP (som kanskje kunne anses å være kritikkverdig), bare er resultatet av hendelige uhell i nummertildelingen eller resultat av ulik ontologi i OEP og instansens datasystem. Men jeg syntes tallene og variasjonen var så interessant at jeg hadde lyst til å dele dem med mine lesere. Jeg har sortert listen på prosent upubliserte saksnummer for 2014.

Det kunne vært interessant å se hva som skjedde hvis en ba om innsyn i en dokument-ID som ikke finnes i OEP... :) Det hadde også vært interessant å få vite hva årsaken til at noen saksnummer ikke dukker opp i OEP der det er få og mange. Jeg mistenker jo at årsaken ikke er den samme hos Skattedirektoratet og hos Landinfo, selv om andelen upubliserte nummer er ganske lik.

Ethvert dokument som føres i postlisten til en offentlig instans skal vurderes etter offentlighetsloven, for å se om det skal gjøres offentlig tilgjengelige eller ikke. Det noteres så i postlisten om dokumentet er undratt offentlighet eller ikke. For moro skyld laget jeg en oversikt over hvor hemmelighetsfull de ulike som rapporterer til Offentlig Elektronisk Postjournal (OEP) er, basert på hvor stor andel av dokumentene som er undratt offentlighet i postlisten. Jeg hentet ut for de siste to årene, og sorterte på andelen undratt offentlighet i 2014. De minst hemmelighetsfulle instansene i 2014 er på dermed på toppen av denne lista, og en kan se om de er blitt mer eller mindre hemmelighetsfull siden året før. Noen instanser, som Statens landbruksforvaltning, begynte rapporteringen til OEP i 2014 og har dermed ufullstendig statistikk for 2014 og ingen tall fra 2013. Andre begynte i 2013 og har mangelfull statistikk bare for 2013. Instanser som kun rapporterte til OEP i 2013 er ikke med i listen.

Jeg synes det er interessant hvordan instanser som tilsynelatende driver med det samme (som vegvesenet og fylkesmennene) har så stor spredning i hemmeligholdet. Vegvesenet spenner fra 8,8 til 14,0 prosent, mens fylkesmennene spenner fra 13,0 til 50,0 prosent! Mon tro om det er regionale forskjeller som ligger bak, eller om det er kulturforskjeller internt i organisasjonene som er årsaken.

Det er interessant å sammenligne hvor hemmelighetsfulle instansene er med oversikten over hvor mange gamle dokumenter de journalfører som jeg publiserte for tre dager siden.

For to dager siden la jeg ut litt statistikk for Offentlig Elektronisk Postjournal som viste hvor stor andel av postjournalen til ulike instanser som hadde mer enn 180 dager mellom oppført dokumentdato og journalføringsdato (liggetid). Det var stor variasjon, men det er uklart for meg hva det kommer av. Noe er åpenbart feilført, som sykepleiertilbakekallingen skrevet i år 7, mens andre ser ut til å være reelt gamle som avleveringslista fra 2001 som ser ut til å være fra et skippertak for å få arkivert gamle dokumenter. Men etter kommentarer fra leserne innså jeg at det vil være nyttig å dele statistikken i inngående og utgående dokumenter, samt interne notater.

Her er samme statistikk for 2014 som for to dager siden, men delt opp i tre ulike kategorier. Her kan en både se hvem som er flinke til å journalføre egenproduserte dokumenter slik at liggetiden er mindre enn 180 dager, men også hvem som ikke lager interne notater eller i hvert fall ikke publiserer informasjon om dem på Offentlig Elektronisk Postjournal. Jeg må si at jeg er veldig imponert over Fylkesmannen i Oslo og Akershus, som ser ut til å ha kontroll over arkiveringen sin.

Jeg lurer virkelig på hva som gjør at det blir så langt tid mellom dokumentdato og journalføringsdato for så stor andel av postjournalen for endel offentlige kontorer, spesielt for utgående dokumenter og interne notater. Gjør saksbehandlere eller arkivarer mye feil med datoføringen, eller har de gjort en innsats for å få ryddet opp i bakloggen av dokumenter som skulle vært journalført for lenge siden? Eller finnes det andre forklaringer?

Den norske tjenesten Offentlig Elektronisk Postjournal er en samlet webtjeneste som gir borgerne innsyn i hva de ulike statlige aktørene har av post inn og ut. Jeg har fulgt med på den en stund, og ville dele litt statistikk med mine lesere om hvor flinke ulike instanser er til å holde postjournalen oppdatert.

Denne oversikt viser hvor stor andel av dokumentene journalført i 2014 som har mer enn 180 dagers differanse mellom dokumentdato og journalføringsdato (liggetid). Dvs. hvor stor andel dokumenter som blir journalført veldig sent. Et eksempel på en slik journalføring er et 261 år gammelt hemmeligstemplet dokument ført i postjournalen til Forsvarsdepartementet 2014-04-23.

Som en ser fra tabellen, så ser de fleste ut til å journalføre det meste ganske raskt, men noen har et betydelig antall dokumenter som journalføres lenge etter at de er laget/sendt/mottatt. Jeg vet ikke hva det kommer av, men antar at det finnes gode rasjonelle grunner for å journalføre gamle dokumenter. Jeg er dog er overrasket over at andelen er så stor i enkelte virksomheter. Kanskje noen burde se nærmere på om det kan bli bedre?

Oppdatering 2015-01-18: La ut mer detaljert statistikk, fordelt på inngående, utgående og interne notater.

A few days ago, the Free Software Foundation announced a new video explaining Free software in simple terms. The video named User Liberation is 3 minutes long, and I recommend showing it to everyone you know as a way to explain what Free Software is all about. Unfortunately several of the people I know do not understand English and Spanish, so it did not make sense to show it to them.

But today I was told that English subtitles were available and set out to provide Norwegian Bokmål subtitles based on these. The result has been sent to FSF and made available in a git repository provided by Github. Please let me know if you find errors or have improvements to the subtitles.

Update 2015-02-03: Since I publised this post, FSF created a Libreplanet project to track subtitles for the video.

Før jul lot jeg meg fascinere over Microsoft og Ruseløkka skole sitt frisinnede forhold til samtykkerklæringer, og ba skolen og Microsoft om innsyn i ny og gammel erklæring sendt til foreldrene slik at jeg kunne bli klok på om det var noen flere problematiske klausuler i den første avtalen, og om det var noen problematiske klausuler i den nye. Nå har jeg fått svar fra skolen og kopi av avtalene, som jeg har glede av å presentere her.

Her er det opprinnelige skrivet som ble sendt ut til foreldrene i forkant av lær kidsa koding-arrangementet:

Oslo kommune
Utdanningsetaten
Ruseløkka skole

Til elever og foresatte i 5. klasse

Lær kidsa koding

Fredag 5.desember skal skolen arrangere en time med "koding" for elevene på skolen. Dere har kanskje allerede hørt om "Lær kidsa koding" i mediene? Dersom dere er nysgjerrige på hva dette er kan dere lese mer på; http://www.kidsakoder.no/

"Kodetimen" skal gjennomføres sammen med folk fra Microsoft Norge, som kommer og hjelper oss. I den forbindelse så ønsker Microsoft å filme deler av økten, og skolen vil med dette innhente et samtykke til at ditt barn blir filmet.

Dersom du/dere ikke ønsker at ditt/deres barn skal filmes så vil eleven likevel kunne delta i "kodetimen"

Ta kontakt dersom noe er uklart!

Med vennlig hilsen

Merete Hansen
Rektor

Jon Hesle
undervisningsinspektør

---

Samtykke til bruk av video og bilder fra ”Hour of Code”

Takk for at du gir Microsoft Corporation og dets datterselskaper («Microsoft») tillatelse til å benytte video og bilder av deg fra arrangementet ”Hour of Code”. Nærmere detaljer om vår planlagte bruk og de tillatelser du med dette gir, finner du nedenfor.

1. Du samtykker til at Microsoft eller deres partnere kan intervjue, ta bilder og gjøre lyd- og videoopptak av deg (samlet omtalt som ”Opptak”) i forbindelse med ”Hour of Code”, som arrangeres den 5.12.2014 på Ruseløkka skole.
2. Du gir Microsoft rett til å bruke Opptakene og ditt navn i forbindelse med annonsering, salgsfremmende eller andre kommersielle formål "Lær kidsa koding"], herunder ved publisering på internett, i Europa eller ethvert annet sted, til enhver tid. Du har ikke krav på vederlag for slik bruk.
3. Du aksepterere ikke å bruke eller videreformidle til en tredjepart noen hemmelige eller fortrolige opplysninger som gis av Microsoft i løpet av elevens deltagelse.
4. Du gir samtykke til bruk av Opptak til og på vegne av Microsoft Norge AS, dets datterselskaper, assosierte selskaper og moderselskaber. Microsoft er også ansvarlig for bruken i henhold til dette dokumentet. Ved spørsmål eller andre henvendelser du kontakte: Christine Korme, kommunikasjonsdirektør i Microsoft Norge; [epostadresse fjernet fra bloggen]
5. Du bekrefter at du er 18 år eller eldre. Dersom du er under 18 år må dette samtykkeskjemaet fylles ut av en forelder eller foresatt.

Inngått med _____________________________ (Navn med blokkbokstaver)
Dato: ________________________

Signatur (dersom du er over 18 år): _______________________

Samtykke fra forelder/foresatt (dersom du er under 18 år)

Jeg er forelder/foresatt for ovennevnte deltaker i ”Hour of Code”. Jeg har lest og forstått innholdet i dette samtykkeskjemaet, og samtykker til slik bruk på vegne av deltakeren.

Forelder/foresattes navn: _______________________ (Navn med blokkbokstaver)
Forelder/foresattes signatur: ___________________

Og her er den oppdaterte erklæringen:

Samtykke til bruk av video og bilder
fra ”Hour of Code”

Takk for at du gir Microsoft Corporation og dets datterselskaper («Microsoft») tillatelse til å benytte video og bilder av deg fra arrangementet ”Hour of Code”. Nærmere detaljer om vår planlagte bruk og de tillatelser du med dette gir, finner du nedenfor.

1. Du samtykker til at Microsoft eller deres partnere kan intervjue, ta bilder og gjøre lyd- og videoopptak av deg (samlet omtalt som ”Opptak”) i forbindelse med ”Hour of Code”, som ble arrangert den 12. desember fra kl 10 til 11 på Ruseløkka skole i Oslo.
2. Du gir Microsoft rett til å bruke Opptakene og ditt navn i forbindelse med en 2-3 minutters film om hvordan Microsoft jobber med koding for elever i Norden. Filmen vil bli vist internt i Microsoft og eksternt i forbindelse med arrangementer og diskusjoner som handler om undervisning i koding og informatikk. Filmen vil også være tilgjengelig på en Microsoft nettside som handler om koding og undervisning av elever.
3. Du gir samtykke til bruk av Opptak til og på vegne av Microsoft Norge. Microsoft er også ansvarlig for bruken i henhold til dette dokumentet. Ved spørsmål eller andre henvendelser kan Kommunikasjonsdirektør Christine Korme kontaktes på mobil [telefonnummer fjernet fra bloggen], [epostadresse fjernet fra bloggen].
4. Du bekrefter at du er 18 år eller eldre. Dersom du er under 18 år må dette samtykkeskjemaet fylles ut av en forelder eller foresatt.

Inngått med _____________________________ (Navn med blokkbokstaver)
Dato: ________________________

Signatur (dersom du er over 18 år): _______________________

Samtykke fra forelder/foresatt (dersom du er under 18 år)

Jeg er forelder/foresatt for ovennevnte deltaker i ”Hour of Code”. Jeg har lest og forstått innholdet i dette samtykkeskjemaet, og samtykker til slik bruk på vegne av deltakeren.

Forelder/foresattes navn: _______________________ (Navn med blokkbokstaver)
Forelder/foresattes signatur: ___________________

Den nye er definitivt mye bedre enn den opprinnelige, og både kravet om hemmelighold og rett til kommersielt bruk er fjernet. Heldigvis!

Jeg sendte inn følgende leserinnlegg 2014-12-26, og etter en uke synes jeg det er på tide å publisere teksten på bloggen min.

Vi kan selv avsløre mobiltelefonovervåkning

Det er fascinerende å lese hvordan overvåkningen av mobiltelefoner med IMSI-fangere som Aftenposten avslørte har blitt mottatt. Men det er spesielt to poeng som jeg synes har fått for liten oppmerksomhet.

Det ene er at innbyggerne nå selv kan avsløre når noen forsøker å overvåke oss. Det hele lar seg gjøre takket være en fribruksdatabase over plasseringen til kjente mobilbasestasjoner som heter OpenCellID. Enhver med en Android-basert mobiltelefon kan ta i bruk «Android IMSI Catcher Detector» ved å laste den ned fra Internett og slik få tak i verktøyet som Aftenposten brukte for å oppdage de uoffisielle mobilbasestasjonene. Ved hjelp av dette verktøyet kan Android-brukere få varsel i smarttelefonen når slike oppdages, uansett om det er kriminelle, offisielle myndigheter eller utenlandske etterretningsorganisasjoner som står bak. Vi har dermed alle mulighet til å oppdage avlytting, og trenger ikke håpe på at PST, Post og Teletilsynet eller mobilselskapene gjør jobben for oss. De vil uansett måtte holde overvåkning fra offisielle myndigheter skjult for befolkningen.

Det andre er at den viktigste informasjonen IMSI-fangere samler inn er hvem som er i kontakt med hvem og hvor de befinner seg (også kalt metadata), ikke hva som blir sagt og skrevet når folk er i kontakt med hverandre. Den som f.eks. vet hvilke politikere som snakker med hvem kan få innsikt i hvordan politikere påvirkes og hvilke sårbare punkter de har. Forskerne ved senter for Internet og samfunn ved Stanford Law School har dokumenterte i sitt metadata-prosjekt at slik innsamlet informasjon blant annet kan avsløre medisinske tilstander, politiske sympatier, religiøse overbevisninger. I tillegg har den pensjonerte generalen Michael Hayden i USA, som har ledet både CIA og NSA, innrømmet at USA dreper folk basert på innsamlede metadata. Begge deler forteller hvor verdifullt metadata er, og gir grunn til å være mer bekymret for innsamling av metadata enn avlytting.

Seniorrådgiver Roar Thon i Nasjonal Sikkerhetsmyndighet sier ofte at hver og en av oss er ansvarlig for vår egen sikkerhet, og Aftenpostens avsløring har gjort flere kjent med verktøy vi har tilgjengelig for å ta dette ansvaret. Men det reelle problemet er jo ikke at det settes opp utstyr vi ikke kan stole på, men at telefonsystemet er laget slik at det er mulig å sette opp slik utstyr.

Vennlig hilsen
Petter Reinholdtsen
Medlem i foreningen NUUG

Etter at jeg skrev dette innlegget ble en ny Android-app, SnoopSnitch, som gjør tilsvarende sniffing etter uoffisielle mobilbasestasjoner lansert. Jeg vet ikke hvilke av dem som er best.