Handspåleggere og andre tilhengere av ikke-etterprøvbar medisin,
samt de som mener at verden ikke utviklet seg i henhold til
evolusjonsteorien, hevder ofte at vitenskapen er dogmatisk og at
vitenskapsfolk velger å ignorere alt vitenskapsfolk ikke kan
forklare. Intet kunne være lenger fra sannheten. En interessant
observasjon dog, er hvilke "dogmer" som ligger til grunn for
vitenskapen. Her er et forsøk på å nevne noen av de grunnleggende
antagelsene som legges til grunn.
Først og fremst ligger det til grunn en tro om at verden,
verdensrommet og universet har de samme egenskapene overalt. Dvs. at
en ikke tror at virkeligheten oppfører seg forskjellig f.eks. på
jorden og i verdensrommet. Dette er ingen selvfølgelig antagelse, da
f.eks. de gamle grekerne antok at virkeligheten var forskjellig på
jorden og i himmelen. Antagelsen om at virkeligheten oppfører seg
etter de samme "reglene" overalt skjøt først fart etter
middelalderen.
Når en så har begynt å tro at virkeligheten oppfører seg likt
overalt, så kan en begynne å tro at det er mulig å observere
virkeligheten, og ut fra observasjoner kunne finne en forklaring, et
sett med "regler", som kan brukes til å forutse hva som kommer til å
skje i fremtiden basert på observasjoner gjort i fortiden. Eksempler
på dette er at en kan beregne hvor lang tid en sten som er sluppet
ned fra et hus vil bruke før den treffer bakken (og ikke tror at den
i noen tilfeller vil fly oppover i stedet for nedover). En kan altså
lage en mental modell over sammenhenger i virkeligheten, og bruke
denne modellen til å, enten ved hjelp av logiske argumentasjonsrekker
eller matematiske beregninger, forklare hva som kommer til å skje.
Hvis modellen viser seg å fungere bra for observasjoner i dag, så
kan en på tilsvarende vis beregne eller logisk sette sammen hva som
har foregått i fortiden som ledet frem til det vi kan observere i
dag.
Sist, men ikke minst, så tror vitenskapsfolk på at det er mulig
å observere virkeligheten, og å tro på disse observasjonene
(innenfor rimelig feilmargin som følger av måten observasjonen er
gjort på). En tror altså ikke på at noen bakenfor virkeligheten
forsøker å lure oss til å observere noe som ikke eksisterer. Det
er naturligvis umulig (eller kanskje til nød svært vanskelig) å
motbevise at vi lever i Matrix-aktige omgivelser, der vi observerer
noe som eksisterer kun som en simulering i datamaskiner. Det at noe
er umulig å motbevise gjør dog ikke at det blir spesielt interessant
å ta utgangspunkt i. Det er antagelig ikke grenser for hvor mange
måter det er mulig å tenke seg at vi blir lurt til å oppleve en
virkelighet som "egentlig" ikke eksisterer, men i og med at den
eksisterer for oss, så er det i hovedsak et filosofisk spørsmål om
hva det betyr å eksistere. Det er ikke spesielt relevant for
vitenskapen, som altså tar utgangspunkt i at den virkeligheten vi
observerer eksisterer, virker likt overalt, og kan forstås med logikk
og matematikk.
Det kan virke som om de som hevder at vitenskapen er ute av stand
til å ta inn over seg Snåsamannens evner, homeopatiske
forklaringsmodeller og en skapende gud, ikke tror på det samme som
vitenskapsfolk. De kan ikke tro at den virkeligheten vi observerer
eksisterer, virker likt overalt, og kan forstås med logikk og
matematikk. Mitt problem med å tro på på det samme, er at hvis
disse forutsetningene ikke ligger til grunn, så er det ingen grenser
for hva en kan komme opp med av ideer til hvordan virkeligheten
fungerer. Både Harry Potters magi, kreasjonistenes allmektige
skaper, det flygende spagettimonsteret, Snåsamannens helbredelser,
Haitis voodo, samenes ganding og middelalderens hekserier blir like
gyldige. Jeg tror ikke noen av disse er spesielt sannsynlige, og
velger derfor å ta utgangspunkt i vitenskapens rammer for hvordan
virkeligheten skal forstås. For å sitere en reklamekampanje fra
England: Vitenskap sender deg til månen. Religion sender deg inn i
skyskrapere. Takke meg til en tur til månen.
