Petter Reinholdtsen

For noen dager siden publiserte Jon Wessel-Aas en bloggpost om «Konklusjonen om datalagring som EU-kommisjonen ikke ville at vi skulle få se». Det er en interessant gjennomgang av EU-domstolens syn på snurpenotovervåkning av befolkningen, som er klar på at det er i strid med EU-lovgivingen.

Valgkampen går for fullt i Norge, og om noen få dager er siste frist for å avgi stemme. En ting er sikkert, Høyre og Arbeiderpartiet får ikke min stemme denne gangen heller. Jeg har ikke glemt at de tvang igjennom loven som skulle pålegge alle data- og teletjenesteleverandører å overvåke alle sine kunder. En lov som er vedtatt, og aldri opphevet igjen.

Det er tydelig fra diskusjonen rundt grenseløs digital overvåkning (eller "Digital Grenseforsvar" som det kalles i Orvellisk nytale) at hverken Høyre og Arbeiderpartiet har noen prinsipielle sperrer mot å overvåke hele befolkningen, og diskusjonen så langt tyder på at flere av de andre partiene heller ikke har det. Mange av de som stemte for Datalagringsdirektivet i Stortinget (64 fra Arbeiderpartiet, 25 fra Høyre) er fortsatt aktive og argumenterer fortsatt for å radere vekk mer av innbyggernes privatsfære.

Når myndighetene demonstrerer sin mistillit til folket, tror jeg folket selv bør legge litt innsats i å verne sitt privatliv, ved å ta i bruk ende-til-ende-kryptert kommunikasjon med sine kjente og kjære, og begrense hvor mye privat informasjon som deles med uvedkommende. Det er jo ingenting som tyder på at myndighetene kommer til å være vår privatsfære. Det er mange muligheter. Selv har jeg litt sans for Ring, som er basert på p2p-teknologi uten sentral kontroll, er fri programvare, og støtter meldinger, tale og video. Systemet er tilgjengelig ut av boksen fra Debian og Ubuntu, og det finnes pakker for Android, MacOSX og Windows. Foreløpig er det få brukere med Ring, slik at jeg også bruker Signal som nettleserutvidelse.

I 2011 raderte et stortingsflertall bestående av Høyre og Arbeiderpartiet vekk en betydelig del av privatsfæren til det norske folk. Det ble vedtatt at det skulle registreres og lagres i et halvt år hvor alle som bærer på en mobiltelefon befinner seg, hvem de snakker med og hvor lenge de snakket sammen. Det skal også registreres hvem de sendte SMS-meldinger til, hvem en har sendt epost til, og hvilke nett-tjenere en besøkte. Saken er kjent som Datalagringsdirektivet (DLD), og innebærer at alle innbyggerne og andre innenfor Norges grenser overvåkes døgnet rundt. Det ble i praksis innført brev og besøkskontroll av hele befolkningen. Rapporter fra de landene som allerede har innført slik total lagring av borgernes kommunikasjonsmønstre forteller at det ikke hjelper i kriminalitetsbekjempelsen. Den norske prislappen blir mange hundre millioner, uten at det ser ut til å bidra positivt til politiets arbeide. Jeg synes flere hundre millioner i stedet burde vært brukt på noe som kan dokumenteres å ha effekt i kriminalitetsbekjempelsen. Se mer på Wikipedia og Jon Wessel-Aas.

Hva er problemet, tenkter du kanskje? Et åpenbart problem er at medienes kildevern i praksis blir radert ut. Den innsamlede informasjonen gjør det mulig å finne ut hvem som har snakket med journalister på telefon, SMS og epost, og hvem som har vært i nærheten av journalister så sant begge bar med seg en telefon. Et annet er at advokatvernet blir sterkt redusert, der politiet kan finne ut hvem som har snakket med en advokat når, eller vært i møter en med advokat. Et tredje er at svært personlig informasjon kan avledes fra hvilke nettsteder en har besøkt. Har en besøkt hivnorge.no, swingersnorge.com eller andre sider som kan brukes til avlede interesser som hører til privatsfæren, vil denne informasjonen være tilgjengelig takket være datalagringsdirektivet.

De fleste partiene var mot, kun to partier stemte for. Høyre og Arbeiderpartiet. Og både Høyre og Arbeiderpartiet i Oslo har DLD-forkjempere på toppen av sine lister (har ikke sjekket de andre fylkene). Det er dermed helt uaktuelt for meg å stemme på disse partiene. Her er oversikten over partienes valglister i Oslo, med informasjon om hvem som stemte hva i første DLD-votering i Stortinget, basert på informasjon fra mine venner i Holder de Ord samt data.stortinget.no. Først ut er stortingslista fra Høyre for Oslo:

Deretter har vi stortingslista fra Arbeiderpartiet for Oslo:

Hvilket parti får så min stemme i år. Jeg tror det blir Piratpartiet. Hvis de kan bidra til at det kommer noen inn på Stortinget med teknisk peiling, så får kanskje ikke overvåkningsgalskapen like fritt spillerom som det har hatt så langt.

I 2006 var forslaget om å gjennomføre politiske valg over Internet ute på høring, og NUUG skrev en høringsuttalelse (som EFN endte opp med å støtte), som fortsatt er like aktuell. Jeg ble minnet på om den da jeg leste et innlegg i Bergens Tidende med tittelen En dårlig idé som poengterer hvor viktig det er å holde fast ved at vi skal ha hemmelige valg i Norge, og at det nødvendigvis fører til at vi ikke kan ha valg over Internet.

Innlegget i BT forteller at det skal være et seminar om evalueringen av e-valgforsøket på Litteraturhuset i morgen 2012-09-12 9-11:45. Jeg hadde ikke fått med meg dette før nå, og kommer meg nok dessverre ikke innom, men håper det møter mange som fortsatt kan bidra til å få skutt ned e-valgsgalskapen.

Det er lenge siden 2006, og jeg regner med at de fleste av mine lesere har glemt eller ikke har lest høringsuttalelsen fra NUUG. Jeg gjengir den derfor her i sin helhet.

Høringsuttalelse fra NUUG og EFN om elektronisk stemmegivning

Petter Reinholdtsen
Leder i foreningen NUUG
2006-09-30

Foreningene NUUG og EFN er glade for å ha blitt invitert til å kommentere utredningen om elektronisk stemmegivning, og håper våre innspill kan komme til nytte. Denne uttalelsen er ført i pennen av NUUGs leder Petter Reinholdtsen med innspill fra Tore Audun Høie, Erik Naggum og Håvard Fosseng.

Når en vurderer elektronisk stemmegivning, så tror vi det er viktig å ha prinsippene for gode valg i bakhodet. Vi har tatt utgangspunkt i listen fra Cranor, L.F. og Cytron, R.K. i "Design and Implementation of a Security-Conscious Electronic Polling System", som oppsummerer hvilke egenskaper som er viktige:

• Nøyaktig - et system er nøyaktig hvis det ikke er mulig å endre en stemme, det ikke er mulig å fjerne en gyldig stemme fra den endelige opptellingen og det ikke er mulig for en ugyldig stemme å bli talt med i den endelige opptellingen. Fullstendig nøyaktige systemer sikrer at den endelige opptellingen er perfekt, enten ved sikre at unøyaktigheter ikke kan bli introdusert eller kan oppdages og korrigert for. Delvis nøyaktige systemer kan oppdage men ikke nødvendigvis korrigere unøyaktigheter.
• Demokratisk - et system er demokratisk hvis kun de som har lov til å stemme kan stemme, og det sikrer at hver av dem kun kan stemme en gang.
• Hemmelig - et system er hemmelig hvis ingen, hverken de som arrangerer valget eller noen andre kan knytte en stemmeseddel til den som avga den, og ingen stemmegiver kan bevise at han eller hun stemte på en bestemt måte. Dette er spesielt viktig for å hindre kjøp og salg av stemmer og at personer kan tvinges til å stemme på en bestemt måte.
• Etterprøvbart - et system er etterprøvbart hvis hvem som helst uavhengig kan kontrollere at opptellingen er korrekt.

Et demokratisk valg må sikre at disse punktene er oppfylt. Det er med den bakgrunn vi vurderer elektronisk stemmegivning.

Nøyaktig opptelling kan kun oppnås hvis alle steg i opptellingsprosessen kan kontrolleres og verifiseres. Det må ikke må være mulig å fjerne eller endre avgitte stemmer, og heller ikke mulig å legge inn flere stemmer enn det som faktisk er avgitt. Elektronisk lagring av avgitte stemmer kan gjør det svært enkelt å endre på avgitte stemmer uten at det er mulig å oppdage det i ettertid. Elektronisk lagring vil også gjøre det mulig å lagre en annen stemme enn det som er blitt avgitt, selv om det så korrekt ut for den som avga stemmen. Vi mener derfor det er viktig at elektronisk stemmegivning gjøres via papir eller tilsvarende, slik at de som stemmer kan kontrollere at den stemmen de har avgitt er den som blir talt opp. I Australia brukes det et system der de som stemmer gjør sitt valg på en skjerm, og stemmen så skrives ut på en papirrull som sjekkes av den som stemmer før papirrullen leses inn av opptellingssystemet. En sikrer slik at hver enkelt stemme kan kontrolleres på nytt.

Etterprøvbarhet kan kun oppnås hvis hver enkelt stemmegiver kan kontrollere hele systemet som brukes for stemmegivning. For at dette skal være mulig er en nødvendig betingelse at en har innsyn i hvordan systemene er satt sammen, og hvordan de brukes. Selv om de aller fleste ikke selv vil kunne gjennomføre en slik kontroll, er det viktig at flere uavhengige eksperter kan sjekke systemet. Velgerne bør kunne velge hvilke eksperter de vil stole på. Dette forutsetter blant annet tilgang til kildekoden og informasjon om hvordan de ulike delene av det totale stemmegivingssystemet er koblet. Lukkede systemer der kildekoden ikke er tilgjengelig og en ikke kan kontrollere systemene som brukes under selve valgene, er sårbare for trojanere (programvare som gjør noe annet og/eller mer enn det leverandøren sier den skal, f.eks. endre sluttresulatet av en opptelling) og påvirkning fra leverandøren. Det er påstander om slikt i USA på maskiner fra Diebold og Siebel allerede. Det finnes i dag flere tilgjengelige fri programvaresystemer for elektronisk stemmegiving og opptelling. Fri programvare sikrer brukeren kontroll over datasystemene. Slike systemer er tilgjengelig fra OpenSourceVoting og ACTs elektroniske valgsystem som ble brukt i det australske parlamentvalget 2001 og 2004. For å sikre at det er mulig å gjennomføre omtellinger må hver enkelt stemme lagres på ikke-elektronisk format (f.eks. papir), og et slikt papirspor må sikres slik at de ikke kan endres i ettertid.

Vellykkede elektroniske valgsystemer

I Venezuela fungerte avstemmingsmaskinene slik at de som stemte markerte det de stemte på en skjerm, og valgene ble skrevet på en papirrull som den som stemmer så de kunne sjekke for å kontrollere at de valgene som ble gjort kom med på papirrullen. Deretter ble voteringstallene sendt elektronisk fra hver maskin til tre uavhengige opptellingsgrupper (hvorav en av dem var Carter-senteret), som talte opp stemmene. Alle måtte være enige for å godkjenne resultatet. Hvis det var avvik så kunne en gå helt ned på papirrull-nivå for å sjekke resultatet. Det har dog blitt hevdet at oppbevaringen av papirrullene ble overlatt til regimet, slik at kontrollmuligheten ble fjernet. Det er likevel mulig å organisere seg slik at det blir vanskelig å forfalske valgresultatet ved å bytte ut eller endre rullene.

India har et elektronisk voteringssystem som ble tatt i bruk i 1989. Det består av to ulike enheter, en opptellingsenhet og en avstemmingsenhet. Systemet sikrer hemmelig valg, er vanskelig å påvirke, men mangler oppbevaring av hver enkelt stemme på et ikke-elektronisk format, noe som gjør omtelling umulig.

Mindre vellykkede elektroniske valgsystemer

I USA finnes en rekke ulike leverandører av elektroniske valgsystemer, og det er dokumentert svakheter med flere av dem. F.eks. har forskerne Ariel J. Feldman, J. Alex Halderman, og Edward W. Felten ved Universitetet i Princeton dokumentert hvordan systemet fra Diebold kan manipuleres til gi uriktig avstemmingsresultat. Det er også indikasjoner på at noen av systemene kan påvirkes av leverandøren via telelinjer. Robert F. Kennedy Jr. har nylig i en artikkel fortalt om flere avvik fra valget i 2004. Norge bør unngå systemer som kan manipuleres slik det rapporteres om fra USA.

Universitetet i Oslo skal denne høsten gjennomføre elektronisk valg på Dekan ved Det teologiske fakultet. Universitetsstyret har godkjent et valgsystem der de som arrangerer valget har mulighet til å se hvem som har stemt hva, samt hver deltager i valget kan endre sin stemme i ettertid (ikke-hemmelig), de som administrerer datasystemet kan påvirke valgresultatet ved å endre, trekke fra eller legge til stemmer (ikke-nøyaktig), og det ikke nødvendigvis er mulig å oppdage at slik påvirkning har funnet sted (ikke etterprøvbart). Webbaserte valgsystemer uten spesiell klientprogramvare vil ha flere av disse problemene.

Konkrete kommentarer til rapporten

Rapporten nevner ikke muligheten for å påvirke valgresultatet via trojansk type kode. Siebel blir beskyldt for dette i USA. Vi advarer mot bruk av lukket kildekode, fordi dette i prinsippet innebærer å stole blindt på leverandøren. Det bør ikke vere begrenset hvem som kan kontrollere at systemet gjør det det skal, og dette tilsier bruk av fri programvare.

Rapporten anbefaler lukket kode fordi kjeltringer kan finne ut sikkerhetsmekanismene ved å lese kode. Det er ikke en god idé å basere seg på at sikkerhetsmekanismene er beskyttet pga. at ingen kjenner til hvordan de fungerer. Som eksempelet fra USA viser, kan man godt mistenke leverandøren for å jukse med systemet. Selve det at en slik mistanke eksisterer, og ikke kan fjernes/reduseres ved uavhengig inspeksjon, er et problem for demokratiet. Et sikkert system må være sikkert selv om noen med uærlige hensikter kjenner til hvordan det fungerer. Australia har allerede gjennomført vellykkede valg basert på et fri programvaresystem.

Driften av totalsystemet blir ofret liten oppmerksomhet i rapporten. I et driftopplegg ligger mange sikkerhetsutfordringer som bør vurderes nøye.

Definisjonen av brannmur i rapporten er feil, for eksempel sies at "brannmuren er selv immun mot inntrengning". Dette er ikke riktig. Det er fullt mulig å ha brannmurer med sikkerhetsproblemer som utnyttes til å trenge inn i dem. I tillegg antar man at all trafikk går gjennom brannmuren. I store applikasjoner, som et valgsystem vil være, kreves et system av brannmurer og andre tiltak som vi kaller sikkerhetsarkitektur. Rapporten burde komme inn på behovet for en sikkerhetsarkitektur.. Selv med en gjennomarbeidet sikkerhetsarkitektur kan det være at man overser muligheter for å unngå brannmurene. Rapporten snakker om brannmur i entall, mens det nok er nødvendig å sikre et valgsystem med flere lag av sikringstiltak, og dermed vil være behov for flere brannmurer. En brannmur kan være bygd basert på visse antagelser og standarder. En annen brannmur kan bygge på et annet sett antagelser, og stoppe trafikk som den første ikke tar høyde for.

Rapporten indikerer dårlige kunnskaper om brannmur, og dette igjen antyder dårlige kunnskaper om datasikkerhet generelt, og dette bør forbedres. For eksempel er driften ansvarlig for operativ sikkerhetsarkitektur, og vi har hatt adskillige diskusjoner i NUUG om hvor vanskelig dette er. Hva hjelper en brannmur hvis den er feil konfigurert eller ikke oppdatert?

Muligheten for sikkerhetsovervåkning kan vi ikke se er nevnt i rapporten. Dette er vanskelig og dyrt, men bør vurderes for å kunne oppdage systemavvik under valget. Sikkerhetsovervåkning kan inngå som ledd i sikkerhetsarkitekturen.

Det har blitt rapportert i pressen at USA ikke bør kjøpe Lenovo-maskiner etter at selskapet som lager dem ble solgt fra IBM til et kinesisk selskap. I Norge kan vi ikke trekke tingene like langt da vi mangler nødvendig dataindustri, men vi bør satse på at applikasjoner viktige for rikets sikkerhet i størst mulig utstrekning kjører programvare der vi har innsyn i hvordan den er satt sammen. Det er viktig at vi sikrer at programvare viktige for rikets sikkerhet kan sjekkes/verifiseres av eksperter vi selv velger. Når det gjelder valgsystemer må «vi» være velgerne, ikke bare myndighetsapparatet. I tilfelle en ikke kan bruke fri programvare, bør en ivareta en sunn kritisk sans med hensyn til hvorfra og av hvem vi kjøper. På grunn av tendenser i USA til å i uheldig stor grad fokusere på kontrollmekanismer som eksempelvis Echelon og Palladium kan det hevdes at det hefter betenkeligheter ved innkjøp herfra.

Referanser

• Cranor, L.F. og Cytron, R.K., "Design and Implementation of a Security-Conscious Electronic Polling System" Washington University Computer Science Technical Report WUCS-96-02. February 1996 http://www.cs.wustl.edu/cs/techreports/1996/wucs-96-02.ps.Z
• Det australske valgsystemet, inkludert kildekoden tilgjengelig som fri programvare http://www.elections.act.gov.au/Elecvote.html
• Smartmatics SAES voting system used in venesuela 2004 http://www.smartmatic.com/solutions_03-1.htm
• Blackboxvoting, interessegruppe i USA med fokus på valgfusk vha. elektroniske valgsystemer http://www.blackboxvoting.org/
• VerifiedVoting, interessegruppe i USA med fokus på at også elektroniske valgsystemer må være etterprøvbare. http://www.verifiedvoting.org/
• Blue Screen Democracy - fri programvareprosjekt som har utviklet elektronisk stemmegivingssystem http://bluescreen.sourceforge.net/
• Indias elektroniske avstemmingssystem (Wikipedia) http://en.wikipedia.org/wiki/Indian_voting_machines
• Security Analysis of the Diebold AccuVote-TS Voting Machine av Ariel J. Feldman, J. Alex Halderman, og Edward W. Felten. http://itpolicy.princeton.edu/voting/ http://coblitz.codeen.org:3125/itpolicy.princeton.edu/voting/videos/ts-voting.wmv
• Was the 2004 Election Stolen? av Robert F. Kennedy Jr. http://www.rollingstone.com/news/story/10432334/was_the_2004_election_stolen
• Styreframlegg om elektronisk votering ved UiO. http://www.admin.uio.no/kollegiet/moter/kart_prot2006/5/protokoll.xml http://www.admin.uio.no/kollegiet/moter/kart_prot2006/5/vsak-14.pdf http://www.admin.uio.no/kollegiet/moter/kart_prot2006/5/vsak-14-vedlegg.pdf
• Elektroniske valg - muligheter, problemer og noen løsninger Semesteroppgave i STV620 - Demokratiske valg http://www.afin.uio.no/forskning/notater/4_01.html
• NUUG - Norwegian Unix User Group http://www.nuug.no/
• EFN - Elektronisk forpost Norge http://www.efn.no/

Som alltid med valg er det ikke viktigst hva folk stemmer på, men hvem som teller opp stemmene... Hvis du er interessert i temaet e-valg, så har NUUG siden 2006 oppdatert NUUGs wikiside om høringen med aktuelle og interessante referanser og artikler. Ta en titt der hvis du vil lese mer. :)

En artikkel i aftenbladet påstår at valgsystemet til EDB Ergogroup ikke regner riktig mandatfordeling i Stavanger. Det høres for meg ut som om innbyggerne i Norge er nødt til å kontrollregne på mandatfordelingen for å sikre at valget går riktig for seg. Det tar jeg som nok et argument for nøyere kontroll av det norske valgsystemet.

I digi.no forklarer Ergo Group at gårdagens problemer med opptelling av stemmesedler ved kommunevalget var at noen stemmesedler ikke hadde unike løpenummer, og at programvaren som ble brukt til telling ikke var laget for å håndtere dette. Jeg ble svært overrasket over å lese at norske stemmesedler har unike løpenummer, da min forståelse er at det går på bekostning av kravet om hemmelige valg.

Jeg har ikke god oversikt over hvilke problemer dette kan skape for hemmelig valg, men her er noen scenarier som virker problematiske for meg:

(1) Jomar og Bertil avtaler at Bertil skal stemme på Lurepartiet med stemmeseddelen som Bertil får utlevert fra Jomar, og belønnes for dette. Stemmeseddelen har et unikt løpenummer, og ved opptellingen sjekker Jomar at stemmeseddelen til Lurepartiet det unike løpenummeret er med i stemmesedlene som ble talt opp før Bertil får sin belønning. Unike løpenummer legger så vidt jeg kan forstå opp til kjøp og salg av stemmer.

(2) Jomar har også jobb som valgobservatør, og har gått igjennom avlukkene og notert parti og løpenummer for alle stemmesedlene i avlukkene. Har er i tillegg jevnlig innom og sjekker hvilke løpenummer som er igjen i avlukkene (lar seg ganske raskt og enkelt gjøre med en mobiltelefon med kamera som kan ta bilder av alle løpenumrene). Når en person han vil vite hva stemmer kommer innom, sammenligner han stemmesedler i avlukkene før og etter at vedkommende har vært innom, og sjekker så om løpenummeret som var på stemmeseddel (eller sedlene) som forsvant fra avlukket dukker opp under opptellingen. Det kan på den måten være mulig å finne ut hva en person stemte. Hvis personen tar med seg en stemmeseddel fra alle partiene vil det fortsatt være mulig å finne ut hvilken av disse som ble talt opp, slik at en ikke kan beskytte seg på det viset.

Jeg er ikke sikker på hvor realistiske disse scenariene er i dag, dvs. hvilke andre prosedyrer som finnes i det norske valget for å hindre dette.

Det er dog ingen tvil om at det er lurt å nummerere stemmesedler ved opptelling for å sikre at ingen forsvinner i prosessen med å telle opp stemmer, men det må gjøres når stemmeurnene åpnes og ikke før innbyggerne avgir sin stemme.

Under Go Open 2009 presenterte Mitch Trachtenberg fra Humboldt County, California hvordan de laget et system som kontrolltalte stemmene der ved hjelp av en scanner med arkmater og fri programvare. Der ble stemmesedlene unikt nummerert før scanning, og det er laget en CD med bilder av alle stemmesedler slik at enhver kan kontrolltelle stemmene selv hvis de ønsker det. Kanskje en ide også for Norge? Programvaren er så vidt jeg vet fri programvare, og tilgjengelig fra hans nettsted

I dag slo det meg hvordan Datalagringsdirektivet vil kunne gjøre det enklere å vite hvem som har stemt hva med elektronisk stemmegiving slik den planlegges gjennomført i Norge i høst.

Litt bakgrunnsinformasjon er kanskje nødvendig. Siden før 2006 har staten jobbet med å få på plass elektronisk stemmegiving i Norge, der borgerne kan stemme via en datamaskin i et stemmelokale eller via en nettleser over Internet. Slike valg er mindre demokratiske enn de valgene vi har hatt i Norge de siste årene. En kan anta at for hver stemme som blir registrert i et slikt system vil det notert tidspunktet stemmen ble registrert.

I mars i år vedtok stortinget å innføre elektronisk brev- og besøkskontroll av hele Norges befolkning, da en vedtok at EUs datalagringsdirektiv skulle innlemmes i det norske lovverket. Denne kommunikasjonskontrollen innebærer blant annet at oppkoblinger med nettleser blir registert. Det som ble vedtatt i mars innebærer ikke at det blir registrert hvilken nettside en besøkte, men det vil bli registrert en forbindelse mellom datamaskinene som er involvert. Dvs. når en besøker http://www.nuug.no/aktiviteter/20110809-forgerock/ fra sin maskin med adressen cm-84.208.83.178.getinternet.no (tilfeldig valgt adresse for Get-kunde), så vil tidspunktet, og adressene www.nuug.no og cm-84.208.83.178.getinternet.no bli registrert. En kan bruke adressen cm-*.getinternet.no til å identifisere kunde/husstand.

Gitt at elektronisk stemmegiving via nettleser over Internet vil koble seg opp til datamaskinen som samler inn stemmer, så vil en altså ha et register over hver enkelt stemme knyttet mot tidspunkt, og et annet register som viser når kunder/husstander koblet seg opp mot datamaskinen som samler inn stemmer. Ved å koble disse registrene ved hjelp av tidspunktet registrert i begge vil det ofte være mulig å finne ut hva kunder/husstander har stemt, uten å måtte knekke kryptering involvert i selve stemmesankingsystemet. Det vil være mindre treffsikkert hvis flere stemmer blir registrert på samme tidspunkt, hvis stemmene er gitt til forskjellige partier, men en vil ha en viss ide hvilke partier det må ha vært ved å se hvilke partier som fikk stemmer på det aktuelle tidspunktet.

Hvordan kan en vite at dette ikke blir gjort i dag? Det vil være umulig for en borger å kontrollere hva som skjer på datamaskinen som samler inn stemmer. De som står bak den norske elektroniske stemmegivingsløsningen har gitt ut kildekode som hevdes å være identisk med den som brukes til innsamling av stemmer, men det er ikke mulig for innbyggerne i Norge å kontrollere at den kildekoden er brukt til å lage programmene som brukes. Det vil f.eks. være trivielt for de som kontrollerer denne datamaskinen å legge inn ekstra kode som sender kopi av alle stemmer til en annen database utenfor valgstyrenes kontroll. Det påstås fra USA at det ble gjort med noen av de elektroniske stemmegivingsboksene der. Kanskje det påstås at stemmetellings-systemet ikke vil notere tidspunkt for hver enkelt stemme, men også dette vil det være umulig for oss innbyggerne å egenhendig kontrollere. Jeg vil ha valgsystemer som hver enkelt innbygger kan kontrollere, ikke et der vi må stole på påstander om systemet som ikke kan kontrolleres av hver enkelt innbygger.

Ble tipset i dag om at et forslag om å stoppe forsøkene med elektronisk stemmegiving utenfor valglokaler er til behandling i Stortinget. Forslaget er fremmet av Erna Solberg, Michael Tetzschner og Trond Helleland.

Håper det får flertall.

I Norge pågår en prosess for å innføre elektronisk stemmegiving ved kommune- og stortingsvalg. Dette skal introduseres i 2011. Det er all grunn til å tro at valg i Norge ikke vil være til å stole på hvis dette blir gjennomført. Da det hele var oppe til høring i 2006 forfattet jeg en høringsuttalelse fra NUUG (og EFN som hengte seg på) som skisserte hvilke punkter som må oppfylles for at en skal kunne stole på et valg, og elektronisk stemmegiving mangler flere av disse. Elektronisk stemmegiving er for alle praktiske formål å putte ens stemme i en sort boks under andres kontroll, og satse på at de som har kontroll med boksen er til å stole på - uten at en har mulighet til å verifisere dette selv. Det er ikke slik en gjennomfører demokratiske valg.

Da problemet er fundamentalt med hvordan elektronisk stemmegiving må fungere for at også ikke-krypografer skal kunne delta, har det vært mange rapporter om hvordan elektronisk stemmegiving har sviktet i land etter land. En liten samling referanser finnes på NUUGs wiki. Den siste er fra India, der valgkomisjonen har valgt å pusse politiet på en forsker som har dokumentert svakheter i valgsystemet.

Her i Norge har en valgt en annen tilnærming, der en forsøker seg med teknobabbel for å få befolkningen til å tro at dette skal bli sikkert. Husk, elektronisk stemmegiving underminerer de demokratiske valgene i Norge, og bør ikke innføres.

Den offentlige diskusjonen blir litt vanskelig av at media har valgt å kalle dette "evalg", som kan sies å både gjelde elektronisk opptelling av valget som Norge har gjort siden 60-tallet og som er en svært god ide, og elektronisk opptelling som er en svært dårlig ide. Diskusjonen gir ikke mening hvis en skal diskutere om en er for eller mot "evalg", og jeg forsøker derfor å være klar på at jeg snakker om elektronisk stemmegiving og unngå begrepet "evalg".

Aftenposten melder at det kan se ut til at Iran ikke har lært av USA når det gjelder valgfusk. En bør endre tallene før de publiseres, slik at en kandidat aldri får færre stemmer under opptellingen, ellers blir det veldig tydelig at tallene ikke er til å stole på. I USA er det derimot rapporter om at tallene har vært endret på tur mot opptellingen, ikke etter at tallene er publiserte (i tillegg til en rekke andre irregulariteter). En ting Iran åpenbart har forstått, er verdien av å kunne kontrolltelle stemmer. Det ligger an til kontrolltelling i hvert fall i noen områder. Hvorvidt det har verdi, kommer an på hvordan stemmene har vært oppbevart.

Universitetet i Oslo derimot, har ikke forstått verdien av å kunne kontrolltelle. Her har en valgt å ta i bruk elektronisk stemmegiving over Internet, med et system som ikke kan kontrolltelles hvis det kommer anklager om juks med stemmene. Systemet har flere kjente problemer og er i mine øyne ikke bedre enn en spørreundersøkelse, og jeg har derfor latt være å stemme ved valg på UiO siden det ble innført.

Universitet i Bergen derimot har klart det kunststykket å aktivt gå inn for å gjøre det kjent at det elektroniske stemmegivingssystemet over Internet kan spore hvem som stemmer hva (det kan en forøvrig også ved UiO), og tatt kontakt med stemmegivere for å spørre hvorfor de stemte som de gjorde. Hemmelige valg står for fall. Mon tro hva stemmesedlenne hadde inneholdt i Iran hvis de ikke hadde hemmelige valg?