Da jeg i vår forsøkte å vekke interesse for folket vårt, og fremhevet den hjelpeløse posisjonen de befant seg i og den spesielle situasjonen de befant seg i når det gjelder grunnleggende menneskelige rettigheter, ble jeg møtt med ordene: «Samene heller i seg, de drikker, de kan ikke hjelpes», og så videre. Innledningsvis vil jeg slå fast at blant våre samer er det ingen vanedrikkere, og siden uminnelige tider, i hvert fall i mitt hjemdistrikt, har ingen sames dødsårsak vært alkoholsykdom. Sammenlignet med de siste svenske funn, som slo fast at 50 tusen drankere befolker landet, bør betydningen av den samiske drikkingen ikke overvurderes. På den annen side er det beklagelig at berusede karer dukker opp på markeder som avholdes ved kysten, selv når de ikke er mange. Men disse består på ingen måte av noen som har for vane å drikke seg fulle, men derimot av sporadiske drikkere som gjennom kjøp, bytte eller annen handel har kommet i kontakt med svenske besøkende på markedet og har fått tilbud om en tår slik at «handelen skal gå bedre». Men selv dette nasjonale lytet er i ferd med å forsvinne og det av sin egen grunn, nemlig at samen mer og mer innser at han gjør dårlige handler når han tillater seg å bli beruset.

Urimeligheten i å kaste ett folks uvaner på skuldrene til en annen rase og slik forklare en hjelpeløs situasjon berettigelse, blir enda klarere i lys av at samene selv ikke produserer, selger eller på annen måte skaffer seg berusende drikke. Denne last, som har sitt opphav innenfor folkets egne landegrenser, skal ikke påtvinges andre folk, som gjennom nytelsesbegjær forledes til å synke ned i den.

Det er en beklagelig situasjon når det hevdes at samenes tigging er forårsaket av latskap. Vårt folk kan deles inn i to ulike grupper, avhengig av hvilken situasjon de befinner seg når det gjelder å skaffe seg sitt daglige brød, de som eier rein, og de som ikke eier rein. Førstnevnte består av de som til tross for alle vanskeligheter har klart å beholde reinen sin; sistnevnte derimot av dem som gjennom et eller annet forhold er blitt uten rein. Dette er det samme som tap av levebrød. Det er kun ved å finne ut på hvilken måte en same har mistet sine reiner at man kan vurdere om tiggingen er forårsaket av latskap eller reell nød. Samens fremtid er knyttet til reinen, hans trofaste følgesvenn gjennom livet. Fra reinen har han sin eksistens, uten den står han overfor hungersnød. Jakt og fiske må alltid regnes som en bisyssel, enn et forsøk å finne seg et levebrød. I reinen må man se etter samens eksistensminimum. Et samisk hushold på syv personer (mann, kone og fem barn) trenger årlig førti reinsdyr slaktet til husholdningen sin, hvorav tjue brukes til samehjemmets eget behov for kjøtt og den andre halvparten selges til innkjøp av mel og andre livsnødvendigheter inkludert klær. For disse tjue reinsdyrene mottar samen hvis han er heldig rundt 300 kr. Med en slik sum kommer en samisk familie tålelig godt gjennom livet. Men så et annet poeng. For å ha et eksistensminimum etter dette beregningsgrunnlaget trenger samen til rådighet en reinflokk på nærmere 350 rein, og et slikt antall har ikke en av ti samer. En reinflokk på hundre dyr, minimumsantallet en same kan ha for å fungere som selvstendig reineier, gir en årlig avkastning på tredve reinkalver. Disse spede kalvene utsettes nå en gang for tusenvis av farer, ikke minst i møte med nybyggernes hunder. Allerede etter ett år er avkommet ganske sikkert redusert med minst ti, andre år til 15 og i fullvoksen alder til 12.

Med tanke på fremtiden bør samen dermed ikke få nedslaktet mer enn tolv til maksimalt femten rein per år. Ethvert antall som går ut over dette påvirker samens fremtidige mulighet til å leve. Slakter han for eksempel eksistensminimumet på førti rein, har han allerede redusert reinbestanden til sytti etter et år. Fortsetter denne situasjonen er han allerede etter et par-tre år under grensen der det er mulig å fortsette, under det som trengs for å overleve. Når reintallet faller under hundre, er det dermed ikke lenger mulig for samen å leve kun av sine egne reinsdyr, men må overlate dem til en eller annen same som eier rein og som selv ikke har tilstrekkelig antall rein, og han slår seg for det meste ned på en jordflekk for å leve av jorden. I mellomtiden «svinner» hans rein seg nå vekk på grunn av vanskene med å beskytte den oppvoksende reinsdyrfamilien mot reinmerking. Det eneste som da er igjen er samens jordbruksland og der har han den inntrengende svenske nybyggeren å stri med. Samen må — til tross for alle de vanskelige omstendighetene — vike og han blir nådeløst drevet til tiggerstaven, han har tross alt ikke eiendomsrett til sin jord, men kun rett til reinbeite. Uten rein, uten jord, uten utsikter til å leve av sine henders innsats, er det ingen annen mulighet enn å trygle barmhjertige medmennesker om hjelp. På toppen av all denne helt vanlige ulykken, må den samiske befolkningen nå også tåle alle konsekvensene som oppsto som resultat av de «syv harde årene», og det er derfor den overnevnte nøden blir mer og mer allmenn. De syv harde årene begynte med året 1892, da vinteren kom tidlig, allerede på mikkelsmesse (29. september). Gjennom den tidlige vinteren frøs snøen til is og dekket fjellene, noe som gjorde at reinen ikke fikk tilgang til reinmosen, som er en viktig del av det den lever av. Tusenvis av rein døde da av sult, og dette gjentok seg hvert år i lang tid. Så kom den store tømmerdriften og reinsdyr — også denne gang tusenvis — ble drept av tømmeret. (I denne saken vil jeg i forbifarten nevne at samene ikke fikk noen erstatning for disse ulykkene.) I tillegg til disse ulykkene måtte reinen alltid kjempe med nybyggernes hunder. Som et talende eksempel på hvor lett en same kan bringes til randen av nød, vil jeg presentere følgende:

Samemannen Gustaf Klementson i Fatmomakke ble for noen år siden ansett som en velstående samemann. Han eide en reinflokk på rundt 300 reinsdyr og hadde dermed eksistensgrunnlag for sin store familie som var 11 personer. Hovedsakelig på grunn av tømmerdriften ble reinen hans felt og dermed var levebrødet som reindriftsutøver over. På sin sameskatteiendom forsøkte han nå å unngå sin undergang og gjøre dette fruktbart. I disse dager har den svenske nybyggeren beseglet den samiske mannens skjebne — og den samiske mannen har blitt utestengt fra retten til sin sameskatteiendom. Hvor skal nå den ulykkesrammede stakkaren finne sitt levebrød. Har han, faren med de ni barna, noen annen utvei enn å be om mat hos barmhjertige medmennesker, for å unngå hungersnøden? Er nøden her forårsaket av latskap eller av reelt behov?

Det gis riktignok hvert år et statstilskudd til trengende samer, men disse tilskuddene har bare unntaksvis, og da i svært små beløp, kommet de fattige samene til gode. Midlene sendes til kommunestyrene i de ulike samesognene. Dette styret, som består av svenske innbyggere, beholder mesteparten av summen på vegne av kommunen for å dekke utgiftene til de samene som nyter full støtte fra kommunen. (såkalte «sognesamer»).

Hvis den samiske nøden, årsakene til samens tigging, bekymringene som truer fremtiden til de samiske hjem og relaterte omstendigheter, var mye å ta inn over seg, og ettersom jeg tror at det jeg har skrevet om denne saken, endrer svenskens mening om dette saksforholdet, går jeg over til måter den samiske befolkningen kunne avhjelpes. Vi vil navngi den

understreker dermed at hele vårt folks skjebne kun avhenger av en tilfredsstillende løsning av dette spørsmålet. For å undersøke disse bedre vil jeg først behandle det grunnleggende spørsmålet om samenes eiendomsrett til sine samiske skatteeiendommer, sammen med samenes rett til å drive gårdsdrift. Gjennom Kongelig brev av 13. desember 1867 ble det fastsatt en dyrkingsgrense, hvor det ble trukket en grense mellom den svenske nybyggeren og den samiske befolkningen. Nybyggerne fikk halv eiendomsrett til hjemmene sine, mens Sameland ble erklært statseiendom. Dermed ble samenes rett til dette området bortforklart, området der vi alle naturligvis hadde skaffet vårt levebrød. Ved kun å ha bruksrett til et landområde, sameskattelandet, og med dystert forvarsel vente på dagen da man kan bli tatt bort fra sitt hjem, der generasjon etter generasjon har lagt ned ungdoms svette, mannsalders innsats og alderdommens arbeidshjelp, får en ikke det pågangsmot som en kraftig stamme trenger. Arbeidslysten blir først virkelig satt ut i livet når du vet at din innsats kommer deg selv, dine barn og dine etterkommere til gode. Flid og utholdenhet mangler ikke blant den samiske befolkningen, det er kun formålets faktiske gunsthavere som hindrer arbeidsintensiteten og trivselen som ellers ville spre seg. Med Jämtlandsamenes skjebne klart for oss, disse som er jaget opp til snaufjellet på grunn av at deres rett til jorden ikke ble tatt i betraktning, kan ikke en gang Vest- og Norrbotten-samene se noen annen skjebne, så lenge spørsmålet om retten til jorden ikke løses.

Hver dag og hvert år får vi også hos oss samer i Vesterbottens eksempler på hvor situasjonen er på vei. For en stund siden, la oss si for 30 til 40 år siden, kom de svenske nybyggerne og spurte vennlig om de kunne slå seg ned og dyrke et stykke mark. Samer så den gang ingen som helst grunn til å nekte den hardtarbeidende mannen. På få år hadde nybyggeren dyrket jorden rundt skuret sitt, og tinglyst den samme. Øvrigheten tildelte uten videre hjemmel til eiendommen, og ikke bare jorda han selv dyrket, men også et tilleggsareal. Området kunne, og gjorde det i de fleste tilfeller, strekke seg over samens frodige reinvall og skattemarker, tilhørende de som tidligere hadde vært så snille å komme nybyggerens ønsker om å dyrke jorden ved siden av seg i møte. Så det gikk noen år og en vakker dag dukker områdets skjønnsmenn opp og forteller til den uheldige samen at han ikke lenger eier rettigheter til avlingen, som han fortsetter å høste inn.

Med slike utsikter foran seg vil ingen bli overrasket over at den samiske befolkningen føler frykt for det som kommer. Mer og mer utgjør nå dette den samiske befolkingen, som slik drives bort av slike som ikke er eier av rein, og hvilken skjebne disse ulykkelige får er ikke vanskelig å forutse. De ble fattige og utarmet. Det er dette den usikre rettsstillingen til samene har ført til, på grunn av deres særstilling i det svenske systemet for eiendomsrettigheter. Svensk praksis har imidlertid alltid vært, og er fortsatt, at ved statsgrunnfradeling- og storskifteforretninger har folket som har levd og drevet jorden i evigheter fått tildelt sin rettferdige del for seg selv og sine etterkommere til evig tid. Samen må også gis slik juridisk status, ellers er hans skjebne beseglet. Ellers drives han lenger og lenger opp på de nakne fjelltoppene mot norskegrensen, som han ikke får passere. På dette tidspunktet er sikkert også vår kamp forgjeves, og da er det over med de svenske samene. Men hvem i vår humane tidsalder er villig seg til å kaste den historiske dødsdommen over et folk som til tross for all mangel på menneskelige dyder ikke kan overbevises om at de med egen hånd har forårsaket sin egen undergang.

I forbindelse med retten til eiendom står samens rett til å gå over til å bli jordbrukere og til å dyrke sitt sameskatteland. Gjennom slike forhold, som nybyggernes måte å gå frem på mot den samiske befolkningen jeg nettopp har nevnt og den støtte de dermed får fra det svenske rettsvesen, kan vi ikke annet enn å se denne retten bestridt. Jorda over dyrkingslinja er tildelt oss til reinbeite, ikke til jordbruk. En rekke årsaker, som jeg har vært inne på i en annen sammenheng, har gjort det klart at vi med tanke på levebrødet ikke har andre utsikter enn at når reinen på en eller annen måte blir skadet, må vi gå over til å dyrke vårt sameskatteland. Men over dette står det et tidsspørsmål, nemlig at før eller siden må hele folket bytte til jordbruk. Reinen finner ikke lenger beite i fjellet. I en ikke altfor fjern fremtid må vi se at den ene samen etter den andre mister reinen. Ugunstige forhold kommer dermed til å bidra til dette, ikke minst gjelder det plikten til å erstatte skader, i og med at reindriftssamen nå er underlagt bestemmelsene i § 14 i sameloven av 1. juli 1898, og der blant annet at en samisk mann nylig ble dømt til tre tusen kroner i erstatning. Og hvorfor skal samens evne til å eksistere innskrenkes av lover? Erfaring forteller oss at intet folk får så mye fremdrift som når frihet råder over alt. Friheten til samen er innskrenket. Hans kamp for levebrødet er staket ut og betingelsen refererer kun til rein og stell av rein. I bevisstheten er det imidlertid alltid en følelse som taler om frihet, og denne følelsen finnes også i oss samer!

Reinbeiterett er, som jeg antydet, nærmere beskrevet i Lov om fastsetting av dyrkingsgrensen fra 13. desember 1867. Den markeres i ny og ne med en dagsordre fra Umeå landkontor og har der en slik utforming at man skulle tro at samenes rett til reindrift var garantert. Foran meg ligger en amtskunngjøring av 12. januar 1898, der det sies at oppføring av nybygg over dyrkningsgrensen ikke tillates fortsette etter H. M. Kongens befaling; at de nye bygg, som allerede lå over dyrkingsgrensen, skulle tilbakeføres til statseiendom og at all jord over dyrkingsgrensen tilbakeføres til reinbeitemark. Denne kunngjøringen har hatt den effekten at det i løpet av de seks årene siden da er oppført et større antall nybygg over dyrkingsgrensen, ja, de har til og med blitt tilkjent erstatning til disse nybyggerne. Til tross for alle forordningene, ser det imidlertid ut til at bare den rettferdighet gjelder, at samen må presses fra landet sitt. Dersom man i realiteten hadde fulgt de lovene som ble skrevet til fordel for samenes reindrift, ville samene ikke hatt grunn til å klage over denne saken. Men overlatt i hender som favoriserer nybyggeren uten hensyn til den samiske befolkningen, kan dagens tilstand bare føre til reduksjon av reinen og forringelse av levekårene til det samiske folk.

I dette spørsmålet ønsker samene derfor bare det de tidligere er tilkjent ved lov, det vil si at all eiendom over dyrkingsgrensen avsettes som reinbeitemark. Men hvordan kan kongens embedsmann forklare at det på sametinget i Fatmomakke nå legges fram et forslag, som går så langt som å innløse nødvendig reinbeiteland over dyrkingsgrensen og dermed si at samene vil få gunstige reformer, når det for seks år siden i samme fylkets kunngjøring ble uttrykket at vi eksplisitt ble overført denne eiendommen. Dette motstridende forslaget, som nå er fremmet, er dermed i strid med tidligere gitte bestemmelser vedrørende reindrift og er på ingen måte ment å gi samen noen fordel, men gjelder kun som en begrensning i reglene i kunngjøring fra H.M.Kongens embedsmann av 12. januar 1898.

synes nå sterkt truet av forslaget som ble fremmet av fylkesfogden Burman for sametinget i Fatmomakke om å flytte den samen som ikke eier rein ned under dyrkingslinjen og gjøre ham klar for jordbruk der. Vi kan bare protestere mot dette forslaget. Det vil være å ødelegge den samiske befolkningen og for evig blokkere vår rett til landet vårt. Samene som eier rein blir stadig færre på grunn av reinens eksistensvilkår, som tidligere nevnt. De blandes allerede sammen og de siste årene har antall samer som eier reinsdyr blitt betydelig redusert. De ikke-reineiende samene skulle nå — etter forslaget — flyttes ned til nybyggene under dyrkingslinjen og bli overlatt til sin skjebne der, kan man si. Så snart reineiersamene mister reinen, flyttes disse ned under dyrkingslinja og vil helt sikkert gå sin undergang i møte der, mens reineiersamen drives mot fjellet, mister reinen og sendes fattig ned nedenfor dyrkingslinjen. Når man tar i betraktning at jorda, som ligger over dyrkingsgrensen, er reservert som reinbeiteland for oss, og at det er oppført ny bebyggelse på dette området som er ulovlig anskaffet; hvorfor ikke la samen ta over disse nye bygningene og så gi nybyggere som bor over dyrkingslinjen anledning til å flytte ned under den? Hvorfor skulle det være problematisk for samen å dyrke denne marken, som lar samen i det minste får bo i landet han har brukt i generasjoner og slipper å måtte søke sitt levebrød i nye og for ham fremmede strøk. Dette forslaget er på ingen måte ment å forbedre samenes levekår, men rett og slett å kutte samenes forbindelse med sitt eget folk, for så å la dem lide den skjebne som venter dem blant de svenske nybyggerne under grenselinjen.

Hvis en i Sverige anser at åpenbar urett begås når større deler av folket nektes medbestemmelsesrett i det som angår dem, så er nok den samiske situasjonen enda mer utålelig.

Den kommunale stemmeretten i samekommunene utøves kun og utelukkende av den svenske bonden, og samens levebrød gir ham ikke den inntekten som gir rett til innflytelse i offentlige anliggende som påvirker ham selv. Svært få samer (det kan stilles spørsmål ved om det i det hele tatt finnes noen) har medbestemmelsesrett på kommunale beslutninger, som tross dette avgjør samenes anliggende når det gjelder skatt, fattigvesen og andre kommunale saker. Det er ikke forunt samemannen å ta del i kommunale avgjørelser eller ha medbestemmelse når det gjelder avgjørelser i spørsmål om rettsforholdet til samen i kommunen, der den kommunale beslutningsmyndigheten påvirker i mangt og mye. Og i de fleste tilfeller innser samene, som i mange samekommuner utgjør flertallet, at de ikke kan gjøre noe for å bedre situasjonen, da de ikke har innflytelse på grunn av kravene for kommunale stemmerett.

Hvis den kommunale stemmeretten nå anses i strid med fornuften, er situasjonen for den politiske stemmeretten til samebefolkningen enda mer bedrøvelig. Loven slår fast at for å ha stemmerett til Riksdagens andre kammer må en ha en inntekt på 800 kr. eller en landbrukseiendom taksert til 1000 kr. Ingen av disse kravene innfrir samen. Fra reinen kan han ikke engang skaffe 500 kr, og de samiske skattlandene, som jo ligger på offentlig statseiendom, tilhører ikke samen. Hadde samen hatt mulighet til å bringe frem en representant fra egne rekker, kunne mange gode reformer blitt gjennomført. Det er sagt at det i Riksdagen fantes samiske representanter fra fjellbygder. Disse har ikke vært spesielt gode talsmenn for den samiske befolkningen. De har muligens vært det for nybyggerne, men antagelig helst til ulempe for begge da de ikke har etterlatt noe synlig resultat av sin innsats annet enn muligens økt innførsel av alkoholholdige drikker til den samiske grensen. Store og viktige spørsmål, som påvirker fremtiden til vårt folk, bringes årlig frem på samens agenda, og hadde vi fått en mulighet som ga samen medbestemmelsesrett over egen skjebne, kan disse med glede presenteres. Disse spørsmålene er imidlertid ikke krav uten kostnad. De består av den type fordeler, som allerede er tildelt den svenske befolkningen, men som på grunn av den eksepsjonelle statusen (på ingen måte til samens fordel) som samen har, har vært holdt borte fra den samiske rase. Flere hundre års belastning har hvilt på våre skuldre, og der ser en underlegenheten og ettergivenheten til den samiske befolkningen.

Den samiske befolkningen må stadig ta imot fornærmelser om at den er uvitende, men årsaken til at kunnskap ikke har vunnet innpass blant vårt folk blir sjelden undersøkt. Årsaken er imidlertid ikke vanskelig å finne. Av natur er ikke samen tungnem. Tvert imot! Det har blitt erkjent at ungsamen har gode forutsetninger for å ta til seg kunnskap. Forklaringen finnes i den selvsagte årsak at samen ikke gis noen oppmerksomhet opplæringsmessig. Før Samelandmisjonen startet opp skoler der oppe mellom fjellene, fikk vi samer ingen utdanning. Denne veldedige foreningen fungerer veldig godt, men klarer ikke endre et helt folk. Samiske barn blir sendt til denne skolen i en alder av omtrent 12 år og blir der i 3 år. I løpet av denne forholdsvis korte tiden får barnet skaffe seg all den opplæringen som gjøres tilgjengelig. At dette ikke utgjør så mye, skyldes nok at denne skolen er delt inn i små- og folkeskole. Med denne utdannelsen går samen videre ut i livet, og da er det ikke å undre på at samen har lite utdanning. Dersom samen derimot fikk tilgang på den undervisningen de svenske barna nyter godt av, ville nok utdanning og intelligens også få gjennomslag i Sameland.

Til de ovennevnte skoler — det finnes ingen andre skoler — bidrar staten bare med et mindre beløp, men har ikke den svenske stat også plikt til å etablere skoler blant den samiske befolkningen, om ikke lik de svenske, så i hvert fall med mer akseptabel skolesituasjon?

I likhet med drukkenskapslasten blir uvitenhet kastet på samene som en overskyggende, forklarende omstendighet for dagens situasjon. Men uvitenheten har sitt opphav i mangelen på noe å lære i yngre år, ikke i det samiske barnets motvilje mot utdanning og utvikling.

Stadig oftere dukker spørsmålet opp, hva skal vi gjøre videre. Vi kan ikke lenger stole på at utenforstående vil være så interessert i situasjonen til folket vårt at de vil beskytte våre rettigheter. Og det kan de heller ikke klare uansett hvor mye innsats de legger i det. Våre særegne livsvilkår og andre forhold er av en slik karakter at selv om reformer skulle oppnås på denne måten, ville de bare være en halvveis løsning med tvilsom betydning. Vår kamp for rett til eiendom må følges opp daglig og våre saker må regelmessig løftes frem. Men da må samen ta saken i egne hender. Mange spør, på hvilken måte? Det finnes bare én måte. Og dette er: en samlet samisk forening, som fungerer i hele den samiske befolkningen. I hver større bygd eller kommune stiftes det en forening. La oss ta Tärna bys sameforening som eksempel. Det annonseres et møte med samene i Tärnaby og det velges et styre. Dette styret har til oppgave å håndtere tvister, drøfte med foreningens medlemmer ønskede reformer og også fremme dem til et sentralstyre for hele samenes befolkning, kunngjøre møter og i alle ledd ivareta samebefolkningens krav. Slike foreninger bør dannes så snart som mulig i alle samekommuner og større byer i Jämtland, Vester- og Norrbotten. Våren 1905 utpeker de samiske foreningene hver sin representant til å møte i for eksempel Fatmomakke, og der diskuteres så livsspørsmål som angår oss alle. Dermed dannes så den første samiske kongressen. Dette fører det nok av seg selv til, dog med iherdig innsats, en ny situasjon. Med en slik organisasjon kan vi regne med å få en makt som uten tvil vil bringe vår sak til seier.

Når vi står alene klarer vi fint lite. Vi har dog en interesse som fellesskap, og denne interessen må forenes og bli en makt. Og snart vil vi ha en dyktig stab av våre egne landsmenn, som kan føre saken videre med innsikt, orden og klokskap.

Til Dere, unge menn og kvinner, har jeg et budskap. Vårt folks fremtid ligger i Deres hender. Med Deres kraft skal vårt folk og land opprettholdes. Sky intet offer når det gjelder folket vårt og våre påtenkte foreningsbånd! Løsningen, som skal løfte vår stamme opp, finnes i den utpekte veien. Når den blir staket ut, trått på og tråkket ned, vil innsatsen på ingen måte være forgjeves. Tre derfor frem, dere brødre og søstre i Jemtland, Vester- og Nordbotten, og gå i gang med å jobbe for de undertrykte; Skaffe Dere all den utdannelese som dere kan få, støtt de svake i kampen for tilværelsen og tenk på vårt mål for fremtiden!

Til Dere eldre, herdet av motgang, sendt for tidlig ut i flittig arbeide, bli med i våre foreninger alle sammen. Ikke en eneste same bør mangle i vår forening. Det er de undertrykte som skal bringe sin sak frem i lyset, på en fullt ut verdig og parlamentarisk måte. Det blir samenes storting, som neste år samles på et sted og en tid som besluttes senere.

For at hele vårt folk nå skal samles enhetlig og i tråd til de beskrevne grunnene, så bidrar jeg gjerne med mer informasjon om denne sak.

Med disse formanende ordene til dere, mine brødre og søstre, runder jeg av disse ordene. La nå handlingene sterkt følge fra disse ordene mine som er lagt frem i en tid da samens fremtid synes truet fra alle kanter, og hans rett til det landet, som vi alle ble født til å søke vårt levebrød på, bestrides.

Måtte Den Høyeste, som fører og former folkets skjebne nå og i fremtiden, i barmhjertelig se i nåde til folket vårt og lede deres vei inn på den sti som løfter dem opp til et intelligent og fremtidsrettet kulturfolk.

Gardfjell, Dikanäs, Vilhelmina i juli 1904.

Med søsterlig hilsning

Elsa Laula.